22. juli 2011

En helt vanlig fredag. Som gikk sin vante gang, helt til jeg får høre
-Det har vært terrorangrep i Oslo, hele regjeringskvartalet er bomba.
-Hva? Det kan ikke være mulig.
Jeg sender smser og ringer mamma. Jeg må vite at alle er i orden. Alle er i orden. Søsteren min forteller om det og at hun var på jobb bare 100 meter unna. At det blir ropt fæle ting til utlendiger på gata, folk med fordommer og hat.
Jeg får vondt i magen. Hva har skjedd? Hva skjer? Hva vil skje nå? Hvem har gjort dette? Jeg kommer meg hjem, og finkjemmer alle nettavisene. Roter frem all den infoen jeg kan finne. Så får vi høre om skytinger på Utøya.

Dagen viser seg å ikke bli en helt vanlig fredag. Dagen viser seg å bli et mareritt ingen noen gang har kunne forestilt seg. Aldri har vi sett noen med så liten respekt for et menneskeliv. Skjer dette? I vårt trygge, lille Norge? Jeg sitter klistret foran direktesendeingen på nrk.no resten av kvelden, og oppdaterer nettavisene konstant. Jeg forstår ikke hva som har skjedd, jeg forstår ikke hvordan noen kan gjøre noe slikt. Jeg er sjokkert og uvel. Jeg tenker bare på alle de pårørende. Alle foreldrene som ikke får tilbake barna sine. Alle de flotte ungdommene som engasjerte seg i samfunnet vårt, som nå har måtte bøte med livet nettopp derfor. Det er ikke sånn det skal være! Jeg finner ingen ord som dekker, dette er en helt forferdelig tragedie. Et minutts stillhet, en minne gudstjeneste, blomster og tente lys. Alt føles så meningsløst, ingenting føles som nok.

Vi hører taler. Taler som samler oss, som viser oss at vi er sammen om dette. For det er vi. Jeg føler virkelig med alle som har mistet noen, alle som visste om noen, alle berørte parter. Som Jens Stoltenberg sa: - Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet.
For ikke å glemme Stine Renate Håheims utsang: - Om én mann kan vise så mye hat, tenk så mye kjærlighet vi kan vise sammen.

Og det er hva jeg har ett de to siste dagene. Kjærlighet. Et land fullt av kjærlighet, for hverandre. Og det er fantastisk å se at det er den reaksjonen som er størst. For kjærligheten tåler og vinner over alt.

Ikke her
lydspor: Til Ungdommen - Nordahl Grieg

Psykiatri

Jeg vil at noen skal kalle meg for frøken. Uten at det er fordi jeg har sagt det.

ikke her
lydspor: Trøbbel..

Medisin, eller bare vims

Du drømte det. Jeg drømte det. Vi begge to, drømte nøyaktig det samme. Men vi gjorde det ikke, vi bare drømte det. Vi fortalte det til hverandre, så litt på hverandre, men vi gjorde det ikke. Så dro jeg hjem.

Uansett, om vi er fast, flytede eller litt som gelé, så kommer jeg til å gråte. Alltid. Og hva de enn sier i alle kjærlihetsfilmene, så er det ikke nok. Jeg kan si alt det, og fremdeles ikke ha fått sagt det jeg vil si. Og du. Hva med deg? Du skjønner det. Uten at du vet det selv.

Så dro jeg hjem. Undrende på om du egentlig noen gang kommer til å lære deg å spille på det munnspillet.

ikke her
lydspor: Flowers in December - Mazzy Star

En av gangene jeg våkna i natt, så lå jeg på brillene mine. Jeg gjorde det egentlig flere av gangene jeg våkna, men det gikk noen ganger før jeg orka å sjekke hva det var. Når jeg fant ut at det var brillene tenkte jeg at det var kanskje ikke det lureste jeg har gjort. Men så igjen, det er mye jeg gjør om dagen som kanskje ikke er det lureste jeg har gjort. Og av alle tingene, så faller å ligge på brillene sine inn i kategorien "mindre viktig".

Kjøkkenet mitt ligger i deler utover hele spisestua. Alt står i esker, bager og poser på stuegulvet mitt. Sofaen min har bare en pute og jeg sølte te utover hele sjeselongen. Akkurat hvordan jeg skrev det ordet måtte jeg faktisk sjekke på google. Jeg finner hele tiden unnskyldinger for å ikke være her. Alltid ting som må gjøres, andre steder. For å slippe å møte det, som har gått opp for meg at, jeg er livredd for.

Tusenlappene bare flyr ut vinduet, som om de aldri har gjort noe annet. Samtidig som de drikker kaffe og ruller seg en røyk. Timene gjør akkurat det samme. Og jeg vet ikke riktig hvor det blir av verken eller.

Jeg har iallefall klart å finne frem sprøytepumpa mi, som jeg fikk fra han med den barnslige entusiasmen. Den har alltid klart å roe meg ned, på en helt egen måte. så lenge jeg har den, så går det vel kanskje bra, til slutt


ikke her
lydspor: The Only Game - Torgny

Hemmeligheter

Noe må man jo finne på når andre står og prøver fine ting i prøverommet. Jeg fant dette skjørtet bare plutselig, og det var kjærlighet ved første blikk. Og kneppejakken kjøpte jeg på roskilde, mest fordi den var så utrolig myk. Litt fordi de også hadde den i en fin gulfarge, men ikke i min størrelse. Jeg er fornøyd med fargen, lell. Den heter rust. Og jeg tenker, det er litt det jeg er om dagen. Rusten.

Sommeren kom. Og vi rota frem pledd og solbriller og kasta oss ned på bakken i parken. Det er ikke hver dag at den bestemmer seg for å glede oss med sitt åsyn, så vi var fast bestemt på at dette skulle vi nyte. Og det gjorde vi. Vi grilla og snakka om gutter. Gutter og hva de gjør med oss. Hvor stor del av tiden man bruker på dem. Om det enten er å tenke på dem, henge med dem, snakke med dem eller å prøve å få dem til å se deg.
- Synes du jeg har forandra meg etter jeg ble sammen med A?
- Tja, ja det vil jeg vel egentlig si.
- Hvordan da?
- Nei, du er ikke like sosial som du var før, kanskje?
- Nei. Men det er vel det som er meninga når man får seg kjæreste?
- Det er kanskje det.

Det er ikke lenge igjen. Og for hver dag som går blir jeg mer og mer usikkker. J sier det kommer til å gå helt fint, og at jeg kommer til å bli kjempefornøyd. Jeg er mer skeptisk, og later som jeg kjenner meg selv kjempegodt og vet at det kommer til å bli helt omvendt enn hva jeg alltid har ønska meg. Men jeg er lei av å gråte i dusjen. Jeg vil kunne gråte når jeg vil, uansett om jeg lager mat, strikker eller dusjer.


ikke her
lydspor: In Secret - Desolate

Vi er på fest. Alle kompisene mine er der og vi drikker, skråler, danser og koser oss. Vi har pynta oss litt alle sammen, for det er en litt finere anledning. Vi har det fint sammen. På et tidspunkt så sniker du deg unna. Vekk fra oss andre. Inn på et annet rom eller bort med en annen gruppe mennesker. Jeg får det med meg litt for sent. Blir deperat og prøver febrilsk å finne deg. Du er ingen steder. Vi er på en båt, en stor båt. Du er ingen plass. Han som nå bor sammen med deg er med og hjelper meg, og sier han ikke kan finne deg han heller. Hvor er du? Jeg tar heisen opp, ser igjennom alle de små private rommene. Tar heisen ned igjen. Løper bort en gang. Kjenner det vokser i brystet mitt. Du har forlatt meg, vil ikke prate med meg. Du vil ikke være der jeg er. Du er borte. Jeg begynner å gråte. Leter mer, løper igjennom ganger og opp og ned trapper. Han som bor sammen med deg ser på meg med et litt sørgelig blikk. Som om han synes synd på meg. Som om han prøver å fortelle meg, uten ord, at jeg må åpne øynene og se hva som har skjedd. Jeg gråter enda mer. Hikster og klarer snart ikke løpe mer. Jeg nekter å tro at du har forsvunnet fra meg, og at du har gjort det med vilje. Jeg setter meg ned med hodet i hendene og hiver etter pusten. Tenker. Åpner en dør, og der er du. Du gjemmer deg fra meg. Jeg blir hysterisk og sier vi må prate om det. Du vil ikke prate om det. Du vil ikke prate med meg. Trekker til deg armen når jeg tar i den. Vil ikke se meg i øynene. Gråtingen går over i trøstesløs hulking. Bunnløs sorg. Og jeg ser igjen at du forsvinner. Forsvinner så fort du kan, uten å løpe. Som for at jeg ikke skal tro du vil vekk derifra fortere enn du kom. Og jeg sitter igjen med han du bor med. Han ser fremdeles på meg med det blikket. Han sier ingenting. Bare ser på meg, som jeg er en stakkarslig liten skapning som ikke skjønner noenting, som han derfor synes synd på.

Så våkner jeg. Hiver etter pusten. Helt våt i ansiktet av tårer og svette. Jeg må på jobb.


ikke der
lydspor: Restless - Kakkmaddafakka

Ferieglede

Og jeg reiser av gårde. På ferie, på festival! Den uka i året hvor jeg koser meg med møkkete hår, billig øl og fantastisk musikk. Ikke annet kunne skje enn at våre nærmeste teltnaboer var fra nabolaget hjemme. Man reiser til et annet land og man ender opp med å henge rundt de samme folkene. Men skitt samma, tenker jeg. Og holder motet oppe. Dog viser det seg at ikkke bare skulle man ha uflaks med at de var fra samme land og samme nabolag, folkene skulle være av den sorten du helst kan klare deg uten. Jeg tippa Bromstad billionairs, og jommen fikk jeg ikke rett. De er av den sorten som ikek reiser på festival for å nyte ferie, god musikk og herlige opplevelser. De er der kun for å dytte i seg mest mulig dop uten å stryke med, helt til de blir kasta hjem igjen fordi det ikke er flere konserter. Hver morgen våkner man til praten av hvor mye dårlig sopp de spiste i går og hva de har klart å stjele den siste dagen. Og ikke nok med at de sitter så og si inni teltet mitt hver bidige minutt av hver bidige time i døgnet, men de skal visst ta seg den frihet å saumfare teltet mitt for alkohol og ta med seg alt de finner. I tillegg tagger de ned hele teltet, fordi, jeg siterer, "tagging skal ikke være fint, det skal være herverk".