Jeg har lenge tenkt at jeg vil slutte å neglisjere blogen min. Jeg vil begynne å skrive igjen. Og ofte kommer jeg på ting jeg vil skrive om, og begynner å skrive innlegg i hodet. Akkurat sånn som før. Så glemmer jeg det, både innlegget og blogen. Jeg tror det har gått for lang tid siden jeg skrev jevnt, og hele greia har bare forsvunnet ut fra tankesettet mitt.
Jeg har liksom ikke noe grunn til å skrive lenger. Det er ingenting å skrive om og ingenting å tenke på. Jeg er likegyldig til alt og føler egentlig ingenting, jeg som stort sett føler alt Og hvis jeg føler noe så er det stort sett lett negativt. Ikke nok negativt til å tenke på det, men nok til at det ikke er positivt. Dog burde jeg bare være glad og svinse rundt. Livet mitt har tatt en ny vending, og jeg har samboer og alt burde føles godt. Men det gjør ikke det. Jeg klarer ikke gi samboeren min det han trenger, jeg klarer såvidt å gi meg selv det. Jeg prøver virkelig, men jeg klarer ikke bry meg nok.
Jeg har begynt å trene, og det er stort sett det som holder meg gående. Men det er på en måte det eneste jeg har, føles det som. Det eneste som drar meg ut av leiligheten. Enda jeg har så utrolig mye mer! Jeg forstår ikke hvorfor jeg ikke klarer å glede meg over det, hvorfor jeg ikke føler mer. Jeg pleier alltid å føle masse, uansett om det er glede eller sorg. Jeg er plutselig på et helt nytt nivå som jeg aldri har vært innom før. Og jeg hater det. Virkelig. Jeg fikk det jeg ville ha, jeg fikk han jeg ville ha. Og nå er han samboeren min, hvorfor klarer jeg ikke glede meg over det? Hvorfor klarer jeg ikke gi han alt det jeg egentlig vil gi han?
Det er ikke som før, hvor jeg ikke klarte å stå opp og alt jeg gjorde iløpet av en dag var å drikke en kopp te og se på nrk nett-tv i senga. Nå føler jeg at jeg må opp og ut og gjøre noe, fordi jeg har det ikke kjipt sånn som før. Jeg føler ikke at alt er dritt og at noe holder meg nede i senga hver dag. Da hadde jeg iallefall visst at jeg bare må stå han over. Jeg står opp. Jeg pusser opp hele leiligheten. Jeg finner nye løsninger på ting som var stygt før. Jeg trener og får resultater. Jeg søker jobb etter jobb, og avogtil lurer jeg om jeg får flere avslag enn det jeg har søkt. Jeg er ikke god nok for noen. Verken i eller utenfor hjemmet.
Jeg er på et sted jeg aldri har vært før, i en tilstand jeg ikke visste at fantes. I en alder av 27, hvor jeg egentlig burde hatt det meste på stell og kjenne meg selv såpass godt at jeg burde vite hva som foregår. Istedet går jeg bare konstant rundt med en følelse av ingenting, ikke en gang oppgitthet. Jeg klarer ikke engang å føle stresset over at jeg kun ar kort tid igjen på dagpenger før NAV forteller meg at jeg er ubrukelig og nekter å hjelpe meg noe mer.
Jeg aner ikke hva som skjer! Kan noen være så snill å fortelle meg det?
fullstendig tilstedeværende