glede (=

ikke der

Rare syngedamer og telys

Jeg var på konsert med en litt merkelig syngedame i dag. Fikk ikke helt tak på musikken hennes, så da måtte man bare gå.

Jeg liker folk som egentlig er på vei hjem, men som blir og prater en hel kveld. Som man peker og ler sammen med og som man ser nye ting ved og lærer å kjenne litt bedre. Det har plutselig blitt et rush av nye mennesker og nye inntrykk. Blir veldig mye, men det er utrolig artig. Jeg liker det.

Melka mi i kjøleskapet er gått ut på dato. Og jeg fant plutselig ut i dag at jeg ikke kan huske sist gang jeg sang. En helt rar følelse, jeg synger jo alltid.


Let's do the timewarp again!



ikke her

fint

=)


ikke her

Jenta med stjerner i hendene

Du er jenta med stjerner i hendene.
Jenta med stjerner i hendene. Drømmer, som du holder fast på, fordi du ikke vil miste dem. Du har dem der så du ikke glemmer dem, så du kan minne deg selv på at du aldri må gi opp å nå dem. Du liker det. Du synes det er godt, og smiler når du ser på dem.
De er den gode teen du fikk av bestevennen din i julegave. De er den leiligheten du ønsker å ha. De er smilene kjæresten din gir deg når han ser på deg. De er jobben du drømmer om og ferien du skulle ønske du var på. De er alle de gode tingene som varmer deg når du er kald og som får deg til å smile når du sitter og titter ut vinduet på bussen.

Alle de fine tingene. Alle de små tingene. Du liker aller best de små tingene, men er litt usikker på hvor de tok veien. Du har dog ikke lett under teppet.

Du liker stjernene dine, og du ble glad da hun la merke til det og komplimenterte det. Ingen andre har gjort det før, ingen andre har skjønt det. Du likte det.

Nå gjenstår det bare å vente og se, kanskje du finner det du leter etter?

metric - raw sugar



ikke her

Lykke

Det er helt utrolig hvor godt de kjenner deg. Hvordan de vet hvert ditt trekk, hver din reaksjon. De kan lese tankene dine, og vet akkurat hva de skal gjøre for å få deg glad. Og du blir like overrasket hver gang, men herlighet hvor trygt og godt det er. De kjenner deg bedre enn noen andre i hele verden, man slipper å bekymre seg for noenting. De husker ting du har glemt, hva skulle man gjort uten?
Og den trygghetsfølelsen, den er helt fantastisk.

Det er synd det tar så lang tid å skjønne, så lang tid å se det og å sette pris på det på den riktige måten. Du skulle ønske du hadde nok penger i verden til å kjøpe månen til dem, eller til å gi dem iallefall en tur dit. Det man ikke tenker over, fordi man kanskje ikke helt skjønner det, er at de har alt de trenger så lenge de har deg. Så lenge de ser gleden i øynene dine og at du har det bra der du er. Og uansett om de kjefter eller du synes de er urettmessige mot deg, så er sannheten at de gjør alt for deg. Ikke glem det! Og for å være helt ærlig, at jeg gjør alt for dem og.

Jeg har verdens beste, og verdens sykeste. Og det er helt utrolig hvor mye følelser de klarer å sette i sving hos meg. De får meg til å gråte og til å skjelve av glede, jeg klarer ikke kjenne meg selv igjen. Det er godt. Jeg er helt meg selv, tilogmed den delen jeg egentlig ikke kjenner.

Bamsen min er tilbake. Jeg glemte den på hytta etter nyttårsaften, og verden herligste jul. Nå er den her, og den lukter godt. Jeg har savnet den uten å vite det, men jeg har hatt en fantastisk erstatning. Så jeg skal absolutt ikke klage. Jeg har flunkende nytt sengetøy og ryddig rom (noe jeg ikke har hatt siden jeg flytta inn i august). Matskapet mitt er så og si fylt til randen og det står et usedvanlig fabelaktig D80 og gliser til meg på det ryddige gulvet mitt.

Verdens beste! Ingen over, ingen ved siden. Enkelt og greit.



ikke her

Fint

Dette er en blog. En blog er en side på internett hvor man kan utlevere seg selv personlig, eller skrive om andre ting man synes er fint. Man kan også bruke bilder som utrykksmetode. Bilder er fint.

Hun har det fint. Hun klager ikke, ialelfall ikke så veldig mye. Hun sier at de fleste jenter sutrer for ettelleranna hele tiden. Og jeg tror hun har litt rett, men hun sutrer ikke nå. Hun så en forandring, fikk en uventet klem, og nå smiler hun.

Det synes jeg er godt. Da smiler jeg og.


ikke her

Nifty

Fiffige observasjoner på vei hjem: mennesker, som bor i 1. etg. med vindu ut mot veien, som ser porno med projektor. Dette uten å lukke gardinene.

20. desember

Jeg er tydeligvis sliten. Jeg glemmer alt jeg skal gjøre. Husker det på morgenen, er uthvilt og opplagt. Så bare glemmer jeg det. Forsvinner ut av hodet mitt.
Så går jeg rundt og er surken og unødvendig irritert på de rundt meg. Og sånt blir jeg lei meg av, er jo ikke deres feil at jeg er sliten. Og da blir jeg bare lei av meg selv. Og det er den værste personen å være lei av. En selv.
Har lyst å gråte. Ligge på fanget til noen og gråte, uten at noen spør om det går bra eller om det er noe de kan gjøre. Bare stryker meg, holder rundt meg og er glad i meg. Jeg trenger en klem, som kommer uten at jeg vet det.

Jeg har begynt å rydde rommet, og kom på hvorfor jeg hater det. Meg jeg har fått hengt opp fine ting på veggene, endelig.


Det er fint å ha på genseren hans. Ikke bare lukter den godt av han, men bare det faktum at jeg kan låne den er godt. Det er fint å slippe å være usikker på om jeg ser han igjen. Deijli å slippe å lure på om han liker meg eller om han bare er vennlig og høflig. For han valgte meg. Han kunne latt vær, han kunne forblitt en god venn, men han valgte at han heller ville ha meg som sin egen. Vet du hvor utrolig godt det føles? Jeg husker første gangen han kyssa meg. Det var egentlig ganske sent på dagen, men jeg var i halvsøvne fordi vi som vanlig hadde lagt oss alt for sent. Han hadde stått opp før meg for å gjøre pappaen sin en tjeneste, jeg fikk sove så lenge jeg ville. Da han kom tilbake hadde jeg allerede drømt at han kom tilbake 5 ganger, og var litt i tåka. Han la seg ved siden av meg i senga og strøyk på meg og jeg smilte og koste meg og halvsov. Så brått bare kyssa han meg... Helt utav det blå. Jeg så det ikke komme i det hele tatt, og raskere våken og opplagt har jeg aldri blitt før. Det var helt fantastisk. Jeg smilte konstant i en hel mnd.



ikke her

Rund trygghet

Jeg har vondt i magen. Det svir liksom litt, kanskje. Kanskje jeg må drikke melk? Hvis ikke så er det en følelse. Jeg kjenner jeg faktisk er litt usikker. Tror ikke jeg orker tenke på hva det er, bare vente til det går over. Men jeg er veldig glad i melk da, det kurerer det meste egentlig.

Jeg får noen ganger litt panikk, jeg skal innrømme det. Plutselig er jeg midt oppi ting, og vet ikke helt hvordan jeg kom dit. Jeg er plutselig midt i bassenget og har glemt hvordan man svømmer, er en kunstner som plutselig blir blind og en hund som plutselig har glemt hvordan man bjeffer. Så ser jeg meg rundt, og alt er helt vanlig. Ingen drama noe sted. Alle surrer i sitt vanlige tempo, og alt er en fin flat linje. Rett fram, eller bare hverken opp eller ned? Rett fram, eller bare ingen forandring i terrenget? Hva med dette 'det er i motbakke det går oppover'? Usikker på den der. Når forandret det seg fra midt i bassenget til tørt land? Og hvordan klarte jeg å ikke få med meg forandringen? Gikk jeg opp av bassenget selv, eller var det noen som snek meg opp så snikete at jeg ikke merket det. Hukommelsestap, eller temporær blindhet?

Jeg snakker mye med meg selv. Og jeg leser mye andres tanker. Da gjerne i tekstform. Sliter litt med den telepatiske greia enda, men jeg jobber med det. Hadde vært fint, men tar det med ro. Tenker kanskje noen ganger at jeg tenker feil, og prøver å tenke det jeg leser, men det går fort over når jeg finner ut at jeg er faktisk veldig glad med tankegangen min. Jeg savner deg.

Merker jeg er en kamelon litt når det kommer til personligheten min. Adhd-barn hurra. Hvis andre personer har en kvalitet jeg bare har litt, så forsterkes den når jeg er sammen med de personene. Jeg vet ikke helt hvor fornøyd jeg er med det. Hindrer meg litt noen ganger i å gjøre det som jeg vet jeg hadde gjort. På en måte. Du er noen ganger veldig langt borte. Selvom jeg føler meg drama når jeg sier det, så sier jeg det i en veldig rolig tone.

Jeg har kanskje bare et bilde av ting, også tror jeg at bildet komponerer seg selv. Men jeg vet jo det, at når jeg tar bilder må jeg jo stå for den fine komposisjonen. Jeg liker snø, og hvordan den knirker under skoene mine. gir meg en fin følelse, og jeg glemmer litt at det er kaldt. Jeg håper bare bildet snakker til meg. At det ikke gjemmer seg i støyet, men hjelper meg å se den bra komposisjonen som slår pusten ut av en. Jeg er faktisk forelska. Veldig forelska, når jeg kjenner etter. Og jeg er absolutt ikke redd for å innrømme det eller si det til noen. Sist jeg var forelska og fikk forelskelsen var jeg 17 år. Nå er jeg 22.

Da jeg var 17 bodde jeg hjemme, mamma lagde mat til meg hver dag. Vasket klærne mine. Kjøpte sjampo og tannkrem når det var tomt. Ble mint på at jeg hadde tannlegetime på mandag kl 14.30 og måtte huske å gå på den, nå som jeg var heldig og fikk det gratis, for om ikke lenge måtte jeg betale dette selv og da var det best at tennen emine var i god stand. Noe de forsåvidt aldri har vært pga dårlig emalje og noe som det virker som jeg aldri kommer til å få siden jeg har en massiv tannlegeskrekk. Jeg hadde hjemmet mitt, hvor alt var trygt og jeg visste hvordan ting var. Det var aldri noe å tenke over, annet enn krangelen med mamma om middagen, eller at jeg måtte rydde rommet mitt. Jeg rydder ikke rommet mitt, ikke uten at mamma sier det. Fremdeles.

Nå bor jeg alene. Det har jeg gjort siden jeg var 19. Det er lenge siden jeg var 19. Å bo alene er ikke akkurat noe nytt for meg. Ting skjer ikke av seg selv, klærne kryper ikke opp i maskina og henger seg opp når maskina er ferdig. Rommet mitt ser fremdeles like rotet ut. Jeg har et nytt "hjem" hvert år, og nye vegger å dekorere. Jeg vet aldri hvordan ting er, jeg vet aldri hvem av samboerene mine som er hjemme. Middagen består som regel av noe som kostet meg minst mulig tid og penger og tannlege er noe jeg ikke sjenker en tanke, annet enn at jeg skulle ønske det var et fremmedord. De eneste rutinene jeg har er huset av runde røde vegger. Røde, runde vegger som har vært mer stabilt enn de siste "hjemmene" mine. Her slapper jeg av, her vet jeg hvor ting er, når ting skjer og hvorfor.

Men jeg er redd. Og jeg er redd for redselen. Og redselen er der. Ting skjer fort.. Men jeg er glad i deg!


ikke her

Tanker

Noen ganger når jeg sitter på bussen og hører på musikk vet jeg ikke om jeg sier tankene mine høyt eller om jeg bare tenker de. Det er litt skummelt.


ikke her