Bevegelsesuskarpt

Jeg vet ikke helt jeg. Det er det eneste jeg vet. Litt peiling har jeg, det har man jo alltid, har man ikke? Men helt? I think not. Jeg må få pakka ut rommet mitt snart. Jeg må få døtta ned en sofa og et bord. Jeg må få skrevet møtekjørlista og jeg må ikke glemme å dra på jobb i morgen. Jeg må sette meg ned å takle ting og jeg må få satt ting inn i noen form for liste. Jeg må få kjøpt meg busskort og betalt alle regningene mine. Jeg må sette meg opp på de ekstravaktene jeg kan neste uke og jeg må finne ut hva vi skal spise til middag på fredagen. Jeg må slutte å la ting påvirke hverandre og jeg må vri litt på hjulet så de riktige tingene kommer i fokus.

Jeg trenger en fridag. Noen ganger er jeg så paranoid at jeg låser begge låsene på dodøra på jobb.

!!!

ikke her

Ønskedrøm

Alt er som før, bare helt altfor anderledes. Slitsomt?

Så, når har ting tenkt å vandre ut av eskene på egenhånd? Når skal det være i orden når jeg kommer hjem etter jobb?

Jeg venter.

Men en hylle, det har jeg. Og den er fin.


ikke her

Egentlig

Jeg vil egentlig flytte, egentlig. Tror jeg. Bare for en liten stund, for å oppleve noe annet. Utvide horisonten og tenke anderledes.

Egentlig.

Vil du være med å grille i parken? :)


ikke her

Semesterstart

I høst skal jeg blir mye flinkere til, bl.a; å trene, å studere, å spare penger, å drikke øl, å være sosial, å feste, å være på Huset og å rydde.

Det er viktig å sette seg realistiske mål, og å være realistisk nok til å skjønne at man kan ikke bli like flink på alt :)


ikke her

Hei, her er jeg!

Jeg er framme. Tradisjonen tro var øl det første som skjedde ca et kvarter etter jeg hadde ankommet. Astri er fantastisk. Immfest og nye studenter som står i kø midt på gulvet fordi de har null peiling og promillen er høyere enn godt er, fantastisk. Og mamma har en plan. Dette gleder jeg meg til.

Noen som vil pakke ned og opp rommet mitt?


ikke her

Pakke

Hun finner en cd i veska si. Hun har ikke sett den før, den er ikke hennes, men det står navnet hennes på den. Navnet hennes og adjø. Hun visste jo at det kom, det var ikke akkurat noen overraskelse. Og hun gleda seg jo, veldig mye. Vekk fra dette fjollete stedet og tilbake til der man slapp å bli fortalt hva man skulle gjøre hele tiden. Nå er hun ikke like sikker lenger.
Hun setter cden i cd-spilleren og sangene fra sommeren kommer som perler på en snor, pluss noen nye til å ha med seg på veien. Hun husker alle stundene hun har hatt. Både på vestlandet, sørlandet, østlandet og tigerstaden. Finner ut at det som var best dit hun er på vei til, det som var hele essensen, det er nå helt på andre siden av landet. Hun har jo visst det lenge, men det har ikke gått opp for henne før nå. Og nå vet hun ikke helt om hun i det hele tatt synes noe om det. Kanskje hun skal dra vekk? Kanskje hun bare skal ta seg fri og reise til svalbard og se på isbjørn og til københavn for billig øl. Hun har ingenting som helt holder henne fast lengre, noen steder.
Legger merke til at nesten alle sangene fra stranda i Haugesund er med, og blir vemodig. Leser noe utrolig fint, og legger enda en rar følelse til i spekteret. Hun har altfor mange sko, en hel bag er fylt til randen. Hjemme venter enda fler, sammen med hele rommet. Alt skal ned i ekser og bort. Halvparten i søpla, resten på det nye rommet. Føles som middager for et helt semester er planlagt allerede, og den neste måneden er allerede fullbooket.

Klar-ferdig-LAG! Nye minner søkes.


ikke he

Apati?

Helt stille. Masse støy rundt deg. Du hører det, men registrerer det ikke. Masse i synsfeltet. Du ser det, men registrerer det ikke. Alt du gjør er kun på autopilot. Alt er bare helt fullstendig stille. Ikke en tanke i hodet. Ingenting. Du bare er, bare finnes. For bare sekunder siden var alt kaos, alt bråkete, rotete og håpløst.

Nå, fullstendig stillhet.

Jeg liker ikke drømmer, hvor jeg våkner opp og skulle ønske jeg kunne sove og drømme den drømmen resten av livet.



ikke her

Nu har jag endelig hittat hem

Det er ikke alltid man er like fornøyd, og om man regner ut tallene er det som oftest selvforskyldt. Det er bare en drøy uke igjen, så er jeg fri som fuglen. En brå panikkangst griper meg, jeg kaldsvetter i hendene og jeg innser at jeg har ikke tatt på langt nær nok bilder i sommer. Tankene svirrer rundt alt det nye som var så langt unna, men som har dobblet seg og som nå puster meg i nakken. Det er mye som skal skje, og mye å ta inn over seg, og det på relativt kort tid. Jeg ser at jeg er nødt til å begynne å legge planene nogenlunde klare i hodet, så det ikke tar lang tid å få de ned på papiret og ut til de det gjelder. Jeg tenker på sommeren, og hvor utrolig mye som har skjedd, på så kort tid (det virker iallefall som jeg forlot Trondheim for en drøy uke siden). Muligens mest pga min rastløshet og behov for å ha noe gjøre, konstant. Hva gjør det egentlig, når det har ført til noe bra? Alle turene hit og dit. Å plutselig ende opp i Haugesund, kjøre hele sørlandskysten hjem og finne ut at sørlandet var rask til å rekke opp hånda den dagen Gud delte ut bomstasjoner og fotobokser. Brått befinne seg i skien når man egentlig hadde planer i moss. Moss - Horten og tilbake har blitt tatt nok ganger i sommer og. Spontanbade fordi det er så varmt, med de fine minnene festa på film.

Man går kanskje rundt å gruer seg litt, mulig uten grunn, men det finner man ut fort nok. Kanskje det blir kjemperart, kanskje det blir lite hyggelig, kanskje det blir trist og kanskje det blir fint. Vi får se... Selv om jeg har tenkt mye, så føler jeg at jeg ikke har tenkt nok eller funnet ut noe. Selvom jeg er fri, så føler jeg skyld. Selvom jeg har bearbeidet, så føler jeg at jeg kun har skøvet det foran meg hele tiden, og prokrastinert til den store gullmedalje. Kanskje jeg egentlig bare har gått og venta? Kanskje jeg har valgt å la være å fordøye det fordi jeg visste at uansett hvor fordøyd det kom til å bli kom det til å bli en helt ny prossess igjen. Kanskje jeg tenker for mye.

Sitter og tror at ingen andre kjenner meg enn meg selv. Håper og tror. Så plutselg sier hun noe, noe jeg trodde ingen andre huska enn meg selv. Noe som jeg har følt at har vært min egen hemmelighet, noe som ingen visste og som var min egen mørke del av livet mitt. Jeg får vondt i magen og vet ikke hva jeg synes om det, så smiler jeg. Smiler og er takknemlig for at jeg har verdens beste venner. Venner som vet akkurat hva de skal si, akkurat hva de skal gjøre. Og venner som var der da, som er her nå og som jeg vet alltid kommer til å være der. Og det uansett hva som kommer til å skje. Jeg er aldri alene, uansett hvor ensom jeg føler meg.

Jeg bada på Hardangervidda, det var ikke varmt.. Foto: Hansolav