Jeg sa jeg alltid kom til å være her for henne, og hun
visste det. Hun sa takk som byr, men at det ikke var nødvendig. Hun klarte seg fint. Iallefall var det det hun trodde. Plutselig en dag sto hun og banket på døren min. Jeg åpnet og utenfor sto hun, tårevåt. Jeg spurte hva som var galt, men hun sa ingenting. Det gjorde ikke noe, for jeg visste hva det var. Hun lå på fanget mitt i flere timer, noen ganger var hun bare helt stille, andre ganger strigråt hun. Jeg bare strøyk henne over håret, og la et teppe over henne så hun ikke skulle fryse. Hun var hos meg i mange dager, mange uker. Hun ville ikke dra, sa det var trygt og godt her. At jeg passet godt på henne. Det var sjelden hun sa noe, og snakket aldri lenge. Noen dager da jeg kom hjem hadde hun grått seg i søvn på sofaen, andre dager satt hun og smilte ved kjøkkenbordet med en kopp te og en bok. Så en dag hadde hun dratt. Hun hadde lagt igjen en lapp, skrevet at hun følte seg bedre og takka for seg. Jeg ser henne ikke så ofte lengre, går forbi henne på gaten en og annen gang. Jeg snur meg for å hilse, men hun snur seg aldri tilbake. Sånn har det alltid vært.
Nå har hun begynt å komme igjen. Hun kommer som regel ganske sent, gjerne etter de andre har lagt seg. Hun blir ikke så veldig lenge, men sier at hun føler hun kan prate med meg. Jeg vil egentlig ikke at hun skal komme, men jeg klarer ikke å si det til henne. Jeg tar henne imot med åpne armer og vi prater og prater. Jeg er jo litt glad for at hun har slik tillit til meg, men kanskje det bare er noe hun sier. For alt jeg vet er dette siste gangen jeg ser henne, og hun enser meg ikke på gata og flytter kanskje til en annen by uten å fortelle meg det.
Jeg lurer på om hun noen gang kommer til å forsvinne helt.
ikke her
