Julete jularoo

Jeg hører dem sier det er jul, og jaggu har dem ikke rett!


ikke her
lydspor:  Deilig Er Jorden - Bugge Wesseltoft

Glück

Comfort comfort comfort! Nå er det ikke lenge til jul! Det kribler i kroppen av spenning og forventning. Og etter jul er det nyttårs. Det blir også stas! Hurra for ting å glede seg til. God mat, hyttero, filmer på teve, skigåing og pakker! Og nyttårs :) Savn. I dag har jeg sett igjennom masse gamle bilder, masse gode minner. Alt bobler inni meg!

Lykke!

Og her har du enda mer lykke. Herligste Sondre, som jeg er så forelska i. Sånn at jeg virkelig kjenner det i hjertet.


ikke her
lydspor: Spiegel im Spiegel - Vladimir Spiakov, Sergej Bezrodny

Du må tulle!

Noen ganger er man bare helt rar i hodet. Man vet verken opp eller ned. Og det føles som om det veier uhorvelig mye. Og det er alltid rett etter du virkelig har lagt merke til hvor glad du faktisk er. Du smiler og har sommerfugler i magen og alt er comfort på høyeste nivå. Så kommer det en bitteliten filleting og vipper deg av pinnen. Du sitter og vet at det er helt unødvendig og at det ikke har noen mening, at du egentlig er glad. Det er akkurat som om du bare vil være lei deg, for det går vel ikke an å være så glad uten noe å være lei seg for? Hvorfor fungerer hjernen din sånn? Hva for en latterlig unødvendig og unyttig egenskap er det? Du sitter der med et sviende vonde i halsen og blunker som en idiot for å holde tilbake. For du er ikke lei deg! Du har det jo bra! Du har jo nettopp konkludert med at dette var en comfortdag, og alt var svenende deijli.

Du nekter rett og slett å akseptere hva som faktisk skjer. Du nekter å tro at noe så trivielt, som du vet du har feil i, skal ødelegge en dag som har vært så fantastisk. Så du setter deg ned, og skriver det ut av kroppen, du gjør iallefall et tappert forsøk. Og du prøver å tenke på alle de fine tingene som har fått deg til å stråle denne herlige dagen, men av en eller annen grunn har de snudd seg mot deg. De har heller blitt en påminnelse på alt du skulle ønske du hadde.

Hodet ditt er så tungt at det føles som om det kan deise i bakken når som helst. Det er akkurat som det er pakka vatt i ørene dine og all lyden du hører er merkelig og innpakka. Du hører små lave lyder kjempegodt og høye generiske lyder blir lave og mumlete. Du klarer ikke helt holde fast på et punkt med øynene, i frykt for at du skal rakne. Men du tviholder. Du tviholder på at du nekter å akseptere det. Det gjør at hele kroppen blir som pasta som er kokt litt for lenge. Du svimer rundt i en tåke som gjør deg svimmel og du blir mer opptatt av å ikke føle noe enn å kjenne på alt det fine og flotte du kjente på for bare noen minutter siden. Det er akkurat som å se seg selv på film, og du blir veldig oppmerksom på alle bevegelsen du gjør. Alle musklene i kroppen bytter på å være helspent og slappe som død fisk. Du kjenner de kjemiske reaksjonene i hjernen og vet at i natt blir en natt full av mareritt. Du nekter å legge deg, og holder deg heller våken helt til du har klart å fortelle deg selv at dette finnes på ingen måte rasjonelt, og du har det bra. Og det er ikke sånn som du skal ha det til, og husker du hva du oppdaga som var så fint?

Jeg nekter virkelig, helt ærlig. Så se til å stikk, du vemmelige følelse av uvelhet!


ikke her
lydspor: No Surprises - Radiohead

Virreland

Der var frokosten unnagjort. I disse klementindager er det virkelig enkelt å ha frokost på senga.

Tenk om vi hadde hatt ord for alt vi føler. Og da mener jeg ikke å kunne sette ord på følelsene sine, men hvordan man føler ting. Hvordan du kjenner ting på huden, eller under fingertuppene. Hvilken herlig følelse det er når noen stryker deg i nakken og hvordan det faktisk kjennes ut, eller hvordan det kjennes ut på hjulene på bilen når du kjører over en fartsdump. Jeg blir helt frustret av at jeg ikke finner ord til å forklare hvordan jeg kjenner det når en jeg er glad i gir meg en klem, eller hvordan det er å klemme sammen en myk mandarin. Det er så rart. At man ikke har ord for dette. Ikke nok ord iallefall. Hvordan kan vi ha et så fattig språk? Et språk om ikke har ord for den gode følelsen av å røre i en uåpna rømmeboks, eller å klemme på bobleplast. En følelse i kroppen kombinert med hvordan det kjennes ut, det blir altfor mye å kunne klare å finne de riktige ordene til. Hardt, men på en måte litt mykt og verken varmt eller kaldt er ikke gode nok adjektiver til å forklare hvordan det faktisk kjennes ut å trykke på tastene på tastaturet mitt.


ikke her

lydspor: It's snowing on my piano - Bugge Wesseltoft