22. juli 2011

En helt vanlig fredag. Som gikk sin vante gang, helt til jeg får høre
-Det har vært terrorangrep i Oslo, hele regjeringskvartalet er bomba.
-Hva? Det kan ikke være mulig.
Jeg sender smser og ringer mamma. Jeg må vite at alle er i orden. Alle er i orden. Søsteren min forteller om det og at hun var på jobb bare 100 meter unna. At det blir ropt fæle ting til utlendiger på gata, folk med fordommer og hat.
Jeg får vondt i magen. Hva har skjedd? Hva skjer? Hva vil skje nå? Hvem har gjort dette? Jeg kommer meg hjem, og finkjemmer alle nettavisene. Roter frem all den infoen jeg kan finne. Så får vi høre om skytinger på Utøya.

Dagen viser seg å ikke bli en helt vanlig fredag. Dagen viser seg å bli et mareritt ingen noen gang har kunne forestilt seg. Aldri har vi sett noen med så liten respekt for et menneskeliv. Skjer dette? I vårt trygge, lille Norge? Jeg sitter klistret foran direktesendeingen på nrk.no resten av kvelden, og oppdaterer nettavisene konstant. Jeg forstår ikke hva som har skjedd, jeg forstår ikke hvordan noen kan gjøre noe slikt. Jeg er sjokkert og uvel. Jeg tenker bare på alle de pårørende. Alle foreldrene som ikke får tilbake barna sine. Alle de flotte ungdommene som engasjerte seg i samfunnet vårt, som nå har måtte bøte med livet nettopp derfor. Det er ikke sånn det skal være! Jeg finner ingen ord som dekker, dette er en helt forferdelig tragedie. Et minutts stillhet, en minne gudstjeneste, blomster og tente lys. Alt føles så meningsløst, ingenting føles som nok.

Vi hører taler. Taler som samler oss, som viser oss at vi er sammen om dette. For det er vi. Jeg føler virkelig med alle som har mistet noen, alle som visste om noen, alle berørte parter. Som Jens Stoltenberg sa: - Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet.
For ikke å glemme Stine Renate Håheims utsang: - Om én mann kan vise så mye hat, tenk så mye kjærlighet vi kan vise sammen.

Og det er hva jeg har ett de to siste dagene. Kjærlighet. Et land fullt av kjærlighet, for hverandre. Og det er fantastisk å se at det er den reaksjonen som er størst. For kjærligheten tåler og vinner over alt.

Ikke her
lydspor: Til Ungdommen - Nordahl Grieg