deg, meg, noe, noen eller hvorfor

plutselig sto du der. og jeg så deg, med en gang. det var fint. for jeg ble glad igjen
det var aldri noen tvil. det har det ikke vært siden heller. men nå klarer jeg ikke la vær å lure på. om du bare er en unnskylding. en unnskylding for å ha en forklaring på hvorfor.
er det virkelig sant, at det ikke er noen tvil? eller er det bare noe jeg sier til meg selv fordi jeg ikke orker?
det har jo gått ganske lang tid. og vi har snakket om det mange ganger. ting forandrer seg ikke stort mye. verken den ene eller den andre veien. men så er det de små tingene innimellom. som gjør at jeg fremdeles tror. og som gjør at jeg aldri tviler. for selvom det ikke er alt, så er det noe
og hvorfor er det noe? er det fordi ingen av oss vil være strenge nok? ingen av oss tør. er det sånn?
eller er det sånn at hvis jeg sier ifra. hvis jeg tør, slik som jeg alltid gjør ellers. jeg er en som tør, og som ikke er redd. men om jeg tør denne gangen. så vet jeg hva utfallet blir? og at redselen for at du da forsvinner er større enn lysten for å finne det ut
eller trenger jeg bare en unnskylding for meg selv. en gyldig unnskylding på hvorfor det er sånn. på hvorfor jeg noen ganger graver meg ned og forsvinner.
eller er det fordi det er noe
og jeg klarer heller ikke la være å tenke på. at om det er noe så kommer det til å bli så enormt bra og så enormt herlig om jeg er der når det skjer. om jeg er der når vi begge to tør. tør å handle på det vi begge da vet er riktig. og det eneste jeg tør, klarer og vil gjøre. er å håpe på at det faktisk skjer en dag. og at jeg kommer til å få tilbake for alle de gangene
og om ikke, så har jeg iallefall enn så lenge en unnnskylding. en forklaring på hvorfor. og kan da leve i troen på at alt er bra. og at alt er normalt og naturlig

jeg vet ikke om det er deg eller noen. om det er meg eller noe


ikke her

No idea

Oftest er jeg alene. Ofte ønsker jeg at folk skal forstå, uten at man er nødt til å forklare. Det er nemlig ikke alltid en skjønner det selv en gang. Akkurat som en følelse jeg har hatt så lenge jeg kan huske. Jeg vil forstå den, men den kan ikke forklares. Eneste jeg vet er at det ikke er en bra følelse. Om dette er fordi jeg ikke aner hva den er eller fordi det er en dårlig følelse, aner jeg ikke. Dog kommer den avogtil. Og det er ofte vanskelig å vite hvorfor og i forbindelse med hva eller i reaksjon på hva. Jeg aner rett og slett ikke hva jeg føler når den er der. Men jeg kjenner den alltid igjen, og den gir meg en uggen følelse i hele kroppen. Jeg klarer ikke fremkalle den selv, eller kjenne på den i ettertid eller huske hvordan den føles. Kun når jeg føler den vet jeg hvordan det føles. Og det er ekkelt. Skikkelig ekkelt faktsik.


ikke her

Vidunderlig

Det er de minste tingene som er aller størst. De små flisene som utgjør hele planken du må gå. Og gud hvor herlige de er. De som gjør virkeligheten enda virkeligere, som får håret til å blafre enda det ikke er vind ute og som kysser deg lett på kinnet, så blodet suser i ørene, når du er alene. Det er de tingene som forteller deg hvordan det virkelig er, istedet for hvordan du trodde det var. De som gjør at du tør, når du trodde egentlig du ikke gjorde. Som får deg til å forstå, og til å smile nettopp derfor. Som får alt til å føles som første gangen. Det er de tingene som du alltid går å venter på, uten at du helt vet det selv. Men som slår deg overende når du først blir oppmerksom på de, eller når de kommer helt uten videre. Først da skjønner du det. Hvor fantastisk det faktisk er, hvor varm sola kjennes på ryggen, hvor rød jakken din er, hvor høyt oppe du faktisk flyr, hvor dyp dalen er, hvor blå himmelen er og hvor stort alt og ingenting er.

Og det er en eim av rødvin som slår imot meg, hver gang jeg går inn på rommet mitt.


ikke her
lydspor: Eli, The Barrow Boy - The Decemerists

I see you!

ikke her