Ro og andre papilotter

Jeg ligger på fanget og kjenner vibrasjonene fra gitaren i hodet. Det er deijli. Gitarspillingen hans roer meg helt ned. Det har den alltid gjort, helt siden vi ble kjent. Det er utrolig behagelig. Man trenger ikke prate eller se på hverandre eller noe. Jeg kan bare lukke øynene og slappe av, helt innerst. Ingenting vinner over den herlige rolige følelsen av ingenting. Bare ligge å høre på. Ingen av oss forventer noe fra den andre. Bare at man er der. Jeg kommenterer kanskje en gang i blandt. - Det partiet var fint, det likte jeg. - Hvilket, dette med basstonene? Så klimprer han litt fram og tilbake. Litt ting som han finner på, og litt ting som noen andre har funnet på før han. Begge deler er fint, og selvom det er litt frem og tilbake, så er det like behagelig og fyller hele meg med fredfullhet og glede. Og i bilen på vei til han minner han meg enda mer på hvor god han er å ha. Vi snakker om ekle ting inni kroppene våre og prøver å forklare hverandre hvrdan ting man ikke har kjent før kjennes ut. Selv de triste tingene han sier er med gode ord og du kjenner snillheten i øyene helt bort til deg selvom det er veien du ser på.

Og vips...

Alltid etter disse, hva skal man alle det, sprekkene i hverdagen, er ting litt mer positivt enn det var før. Alt lyser litt ekstra og den hippe og kule a-listesangen på radioen i bilen på vei hjem er ikke like irriterende som den var i går. Jeg glemmer at jeg har hatt to netter på rad med mareritt, og jeg får lyst å skrive lister. Lister for å vise frem at det er flere gode ting enn det er dårlige. Lage en plakat med de alle fineste ordene jeg vet, sånn som vips, fin, vonbråten, fotografiapparat, og henge på veggen så jeg kan se de hver dag. Jeg får lyst å tilbringe en hel dag i studio med et lass med rekvisitter og venner og ta nok bilder for mange mnd fremover med redigering. Og når jeg legger meg er hele kroppen fylt med ingenting. En god og herlig ingenting som sprudler og roer en på samme tid.

Hva skulle en gjort uten et gitarfang.


ikke her
lydspor: múm - We Have A Map Of The Piano

Frokost og blindveier

- Se, m! Frokost! sier han med den gleden og entusiasmen du kun ser hos et barn som vil vise frem noe det er så stolt av at det nesten sprekker. Jeg sitter i bilen og venter og smiler mens jeg tenker på kvelden før på seveneleven. Han er inne og henter noe hos en kamerat. Gata er en blindvei, så jeg snur bilen mens jeg venter. Titter litt ut vinduet. Setter bilen i fri og drar i brekket. Lar bilen stå på tomgang, og glemmer å tenke på miljøet. Lurer litt på om det hele er en blindvei. Ser to som leier gå nedover mot pizzastedet på hjørnet. Tenker litt på alt jeg kanskje egentlig går glipp av? Jeg leier ingen. Jeg elsker jo å leie. Det er supertrivelig. Blir litt irritert, og håper at han vet akkurat hva jeg tenker. Hvorfor gidder jeg vente på noe jeg ikke vet om finnes? Hvorfor skal man la seg selv gå glipp av å bli nussa på mens man sitter og småfniser, leiende på en benk i sommervarmen. Nå er det jo vinter. Og i dag slo det om til mildvær. Det er is og vann overalt, og farlig glatt på veien. På radioen spilles en eller annen hip og kul a-listesang og jeg titter mot døra for å se om han snart kommer ut. Uvitende om at jeg egentlig har blit litt irritert på han fordi jeg tar det som en selvfølge at jeg kjører han hit og hjem, som om jeg ikke har noe bedre å ta meg til. Han kommer ut bærende på en eske.
- Jeg fikk tilogmed kaffebrød! sier han med ansiktet sprukket opp i det flotteste smilet, idet han setter seg inn.
- Gjorde du? Så godt! Kan jeg smake?
- Nei, jeg har spist det opp allerede. Gjorde det inne.
- Åja, sier jeg. Og så er tvilen min plutselig et av de svarte hullene som enkelte får når de drikker for mye.
 Jeg kjører han hjem, setter han av og han får et slengkyss i håndflata. Jeg smiler, kjører hjem og lager tidenes pizza med gode kamerater.

Innseminør

Jeg har begynt å spille gitar. Denne gangen på ordentlig. Jeg fikk gitartimer i julegave. Og nå sitter jeg og knoter litt avogtil. Begynner å få det til litt med skifting av grep og sånn. Kan dog ikke så mange av disse grepene enda, men jeg har bare hatt en time så langt. Jeg koser meg. Det å sitte og måtte konsentrere seg om noe helt spesifikt, det er deijli. Fjerne seg litt fra omgivelsene, og feste seg litt i fingerplasseringer og slagmønster. Jeg trives. Håper jeg får det til.


ikke her
lydspor: Fred Åkerstöm - Jag Ger Dig Min Morgon

Plutselig borte

Det er fælt. Fælt hvordan det må forferdelige ting til for at man skal åpne øynene og se hva som skinner en rett i ansiktet. For at en skal se forbi det at man er sur og grinete for at man har glemt å kjøpe sjampo, igjen, så må det til noe fælt som setter alt i perspektiv. For å se hvor bra du faktisk har det. Og det er så urettferdig. Så fryktelig urettferdig. Og man føler seg så skyldig. Skyldig for alt det man ikke gjorde. For alt det man tenkte på å gjøre, men som man utsatte til i morgen. Man tenker ikke på at det er ikke sikkert at det er noe i morgen. Plutselig forsvinner morgendagen, og alle planene du la er verdiløse og ubrukelige. Og du tenker at "jammen, jeg skulle jo..", og du vet at uansett hvor mange ganger du sier det så går det ikke. For i morgen er borte, og kommer aldri til å komme. Det har blitt satt punktum. Et ufrivillig punktum.

Hvorfor dør folk? Hvorfor skjer det sånne helt forferdelig urettferdige ting, som bare river fantastiske mennesker bort fra livet på den måten? Folk som på ingen måte har fortjent det. Som bare var ute for å ha det morsomt sammen med vennene sine. Det finnes ikke noe svar på det. Uansett hvor mye man leter så finner man ikke noe svar, for det er ikke noe svar å finne. Man sitter bare igjen med en følelse av hjelpesløshet og håpløshet. Jeg klarer ikke en gang finne de riktige ordene.

Det får iallefall meg til å tenke meg litt ekstra om. Føler jeg skylder å sette pris på det jeg har, når jeg har det. Ikke glemme å fortelle folk at jeg er glad i de og gjøre det jeg tenker på når jeg tenker på det. Ikke utsette det til i morgen. Ikke bare tenke komplimentene, men si de når de dukker opp i hodet. Jeg håper at alle rundt meg vet hvor herlige de er, og at de setter pris på de små tingene også. De tingene som man kanskje glemmer å legge merke til i den vanlige hverdagen, men som faktisk er grunnen til at du går på jobben om morgenen med et smil om munnen. Og hvis du ikke gjør det, prøv å finn noe som gjør det. For jeg er sikker på at det er minst ti ting som skjer før du går ut døra om morgenen som du setter stor pris på. Legg merke til de, sett pris på de. For realiteten er jo faktisk at du ikke vet om morgendagen kommer.

Hvil i fred. Jeg er utrolig glad for at jeg ble kjent med deg og for de fine minnene jeg har med deg. Jeg håper du er på den båten nå.


ikke her
lydspor: Time - Susanna and the magical orchestra