Vi er på fest. Alle kompisene mine er der og vi drikker, skråler, danser og koser oss. Vi har pynta oss litt alle sammen, for det er en litt finere anledning. Vi har det fint sammen. På et tidspunkt så sniker du deg unna. Vekk fra oss andre. Inn på et annet rom eller bort med en annen gruppe mennesker. Jeg får det med meg litt for sent. Blir deperat og prøver febrilsk å finne deg. Du er ingen steder. Vi er på en båt, en stor båt. Du er ingen plass. Han som nå bor sammen med deg er med og hjelper meg, og sier han ikke kan finne deg han heller. Hvor er du? Jeg tar heisen opp, ser igjennom alle de små private rommene. Tar heisen ned igjen. Løper bort en gang. Kjenner det vokser i brystet mitt. Du har forlatt meg, vil ikke prate med meg. Du vil ikke være der jeg er. Du er borte. Jeg begynner å gråte. Leter mer, løper igjennom ganger og opp og ned trapper. Han som bor sammen med deg ser på meg med et litt sørgelig blikk. Som om han synes synd på meg. Som om han prøver å fortelle meg, uten ord, at jeg må åpne øynene og se hva som har skjedd. Jeg gråter enda mer. Hikster og klarer snart ikke løpe mer. Jeg nekter å tro at du har forsvunnet fra meg, og at du har gjort det med vilje. Jeg setter meg ned med hodet i hendene og hiver etter pusten. Tenker. Åpner en dør, og der er du. Du gjemmer deg fra meg. Jeg blir hysterisk og sier vi må prate om det. Du vil ikke prate om det. Du vil ikke prate med meg. Trekker til deg armen når jeg tar i den. Vil ikke se meg i øynene. Gråtingen går over i trøstesløs hulking. Bunnløs sorg. Og jeg ser igjen at du forsvinner. Forsvinner så fort du kan, uten å løpe. Som for at jeg ikke skal tro du vil vekk derifra fortere enn du kom. Og jeg sitter igjen med han du bor med. Han ser fremdeles på meg med det blikket. Han sier ingenting. Bare ser på meg, som jeg er en stakkarslig liten skapning som ikke skjønner noenting, som han derfor synes synd på.

Så våkner jeg. Hiver etter pusten. Helt våt i ansiktet av tårer og svette. Jeg må på jobb.


ikke der
lydspor: Restless - Kakkmaddafakka