Hva vil du?

Jeg trykker ctrl + r på siden til blogen min til stadighet. Som om det liksom skulle vært noen andre som skulle skrevet innlegg her. Jeg har helt tørke virker det til. Og nå ligger eg her, sjuk og svak og dårlig bak. Jeg har fått bronkitt. Det, kombinert med astma, er visst ikke det kuleste livet har og tilby. Tro det eller ei.

En skulle tro jeg hadde god til til å pønske på noe lurt å si, men det har jeg tydeligvis ikke. Har prøvd å tenke litt på det, dette med at jeg ikke skriver. Jeg pleier jo som regel å srive om alt jeg føler. Så det jeg sånn halvveis har kommet frem til er at kanskje jeg egentlig ikke føler noe om dagen? Ikke noe sånn stort og skremmende. Ikke stort og depresivt eller stort og gledelig. Jeg er jo veldig opp og ned, og nå har jeg blitt mer en rett linje. Kan det stemme? Ikke vet jeg. Dog er det vel kanskje ikke så farlig.. Det at blogen har litt færre innlegg om dagen er ikke akkurat noen krise, ikke en som betyr spesielt mye da. Med mindre jeg plutselig har en hel skokk med lesere som jeg må tilfredsstille? Det tror jeg noen andre vet bedre enn meg :)

Så da sier jeg meg egentlig fornøyd med at det er litt blogtørke, så får dere heller si fra om dere er uenig. For å skrive, det liker jeg. Så om dere har noe dere vil jeg skal skrive om, så er det bare å si det. Så skal jeg gjøre mitt beste!

I mellomtiden skal jeg ligge på sofaen å se på dårlig teve og passe på å ikke gå under.


ikkeher

Alene, men ikke ensom

Det er fint å være alene. Det er deijli og godt og man slapper av. Selvom det er vakum etter tre uker med intensiv jobbing og folk rundt seg 18 timer i døgnet. Flotte, flotte mennesker. Og plutselig sitter man i sofaen, med teve foran seg og enmannstaco. Du er ensom, og alene, men det er fremdeles utrolig herlig. De tre siste ukene har bare vært. Merkelige. Og langt fra "virkelige". Man kan ikke jobbe frivillig og eie leilighet. man må ha en betalt jobb også. Dog skulle jeg ønske det ikke var sånn, i det hele tatt. Jeg har merka den virkelige gleden ved å jobbe frivillig igjen. På skikkelig. Med alle ledige timer brukt på det herlige røde runde, så har jeg igjen virkelig fått føle gleden av å jobbe fordi man virkelig vil, ikke fordi man må. Og jeg elsker det. Det er helt fenomenalt. Det gir meg så utrolig mye! Og å jobbe med folk som har valgt akkurat det samme, fordi de har lyst. Det er en fabelaktig følelse, og et samhold uten sidestykke.

Jeg merker dette blir pompøst og svulstig. Så jeg skal avslutte her, og heller legge ut litt bilder og skrive litt mer siden. Men virkelig. Vi er heldige her i Trondheim, som har Samfundet. Og alle dere som ikke har fått erfare den kjærligheten Samfundet har å gi, dere har virkelig gått glipp av noe.

ikke her
lydspor: Hjem til dæ - Sirkus Eliassen