*svinse* *danse* *plystre*

Jeg er et emosjonelt monster. Jeg føler rett og slett veldig mye, på veldig mange måter. Om dette er bra eller ikke, det aner jeg egentlig ikke. Velger å tro det er veldig bra. Å ha den evne til å bli så glad at tårene spretter, det er egentlig veldig deijli. Å være så forelska at du ikke vet hvor du skal gjøre av deg, og alt du vil gjøre er å gjøre tusen søte ting for vedkommende. Å gjøre alt i hele verden for at vedkommende også skal være like glad og sprudlende som deg. Å stråle som en sol resten av dagen fordi jeg gjenoppdaga et søtt øyeblikk, eller så noen gjøre noe fint mot noen andre, eller se det aller første vårtegnet, eller få lov å kjøre en tur med bil, fordi jeg har fått en klem av noen helt uventa, eller fordi noen forteller meg om noe som gjør dem glade. Det er helt fantastisk. Og energinivået er så høyt at målestokken sprengtes for lenge siden. Man hopper opp og ned i sofaen og skravla går i et. Og man klemmer og prater og tegner og ler. Helt fantastisk, greit og enkelt.

Dog tror jeg grunnen for at jeg klarer å se de minste gleder er fordi jeg kan se de største sorger og. Jeg engasjerer meg lett veldig mye i ting. Jeg blir veldig knytta og alt er veldig personlig i ting jeg foretar meg. Og som jeg blir umåtelig forelska blir jeg også like hjerteskjærende slått ned av kjærlighetssorgen, og graver meg langt ned i senga og verden og ingenting når verken inn til meg eller ut til omverdenen. Å bli såra fordi noen ikke så at du hadde gjort noe spesielt for å gjøre de glade. Å kun se det svarte i ting en periode fordi du bare er lei deg uten å helt vite hva som er årsaken. Etter den søte kløe kommer alltid den grusomt sure svien.

Jeg velger å tro at det er fordi jeg blir så lei meg at jeg blir så enormt glad for den minste lille marihøne, og ikke omvendt. Og det er iallefall et sunt syn på det. Er det ikke? Selvom man gjerne skulle vært flinkere til å klare å høre på folk når de prøver å gjøre tilværelsen din bedre, ikke bare si ja og prøve å gi de igjen for kreftene de bruker på deg ved å late som man er enig og tror alt kommer til å bli så bra bare man setter ting i perspektiv. Men hva skal man gjøre, når alt bare virker håpløst og å røre i en nyåpna rømmeboks, eller riste på gelé bare er en fattig trøst og et vagt minne om hva som en gang gjorde at man fikk et boblende humør?

Hehe.. Jeg er faktisk et emosjonelt monster, men jeg er litt glad for det også.


ikke her
Lydspor: Hey Boy - Teddybears Sthlm

Kom hjem!

Johanne, kom hjem!! Hvem ellers skal jeg spise middag med når alle andre bare leser? Hmf, dustete asketull!


ikke her

Nattevrøvl

Jeg er veldig heldig. Har mange fine, gode venner. De er med på mange sprell, og ler med meg når jeg oppfører meg rart og sier merkelige ting. De synes ikke jeg er verken teit eller rar og prøver som best å følge med når jeg er på en av mine hyperaktive snakkeramser hvor tankerekkene kommer ut av munnen i vilt forskjellig rekkefølge og uten noen form for sammenheng eller mening.

Og jeg prøver som best jeg kan å vise de hvor mye jeg bryr meg om dem, hvor mye de betyr for meg, og jeg håper de setter pris på det. Ingenting gjør meg gladere enn å gjøre noen glad. Å se ansiktet til en god venn lyse opp fordi jeg har gitt dem et kompliment eller en søt lapp i lomma er noe av det beste som finnes.

Jeg håper aldri jeg mister dem. Jeg håper aldri de glemmer meg. Selvom de finner sine og får sine ting på stell. Jeg håper ikke de glemmer den lille rare jenta, som laga grimaser og spiste is med hele ansiktet. Som børsta bort rusket du hadde i ansiktet.

Det er egentlig ikke så lenge siden noen børsta bort rusk fra mitt ansikt. Jeg husker det var veldig koselig. Og man glemte alle ting som var teite. Det var godt å bli brydd litt ekstra om. Det var koselig at noen ville holde meg i handa, og snakke med merkelige forbipasserende som selv jeg ble litt brydd av. Det var herlig å finne noen som brydde seg like lite om hva andre mente, som jeg. Det var godt å være i en liten boble hvor man bare kunne gjøre som man ville uten å tenke på hva andre trodde, mente og synes. Det var godt å få litt avbrekk. Å få tilbake troa. Og selvom den har falma litt nå, så har jeg enda ikke glemt hvordan det var.

Jeg gir dere alt jeg har. Alt jeg har å gi, det får dere. Jeg knytter meg til dere, er glad når dere er glade og prøver å muntre dere opp hvis ting går feil vei for dere. Dog har jeg jo lært før at verden er ikke slik som jeg skulle ønske den var. Folk har ikke for vane å være like brutalt ærlig som jeg kan være til tider. Og det er vel kanskje bra.

En av mine beste venninner fortalte meg at hun flytter herifra nå i sommer. Da ble jeg lei meg, og jeg følte meg såra. Selvom jeg vil jo bare hun skal gjøre det som er best for henne, og det hun må gjøre for å nå sine ting som hun vil nå. Også følte jeg meg slem. Jeg håper ikke folk ser på meg som gjerrig eller eiesyk. Jeg er bare glad i dere. Dere er viktig i livet mitt. Dere utgjør livet mitt. Jeg bryr meg veldig mye om dere. Det er bare det.

Jeg håper ikke dere glemmer meg.

Jeg ønsker meg en som kan huske på meg for meg. Så jeg slipper å gjøre det selv. For jeg klarer det ikke, ikke på den riktige måten. Jeg har lyst at du skal huske på meg for meg. Jeg vil at du skal ha lyst til å følge meg til tannlegen fordi du vet jeg er redd. Jeg liker at du velger to like tallerkner fordi du vet at jeg ikke liker at de er ulike. Jeg vil at du skal ville gjøre sånn med alle mulige andre ting og. Så kan jeg konsentrere meg om å gjøre hverdagen din så bra som overhodet mulig. Sånn blir jeg glad. Sånn blir jeg sånn som jeg skal være. Ved å fullføre deg. Ved å legge alt til rette så du får en fin dag på skolen/jobben. Ved å lage yndligsretten til deg, selvom jeg kanskje ikke liker det selv. Ved å kjøpe ting som jeg vet du blir glad for. Ved å gjøre de tingene jeg vet du liker best. Jeg liker ikke å spørre om du vil gjøre ting, fordi jeg er redd for at du ikke skal ha lyst. Jeg liker ikke å invitere deg med, hvis jeg er usikker på om du sier ja bare fordi du føler du må. Jeg vil ikke være usikker på sånne små filleting. Jeg vil kunne være meg selv, og at du skal kunne være deg selv.

Jeg savner meg selv, akkurat like mye som jeg savner deg.

Jeg er redd for å slippe ting av synet, redd for at om jeg snur meg vekk et sekund er det borte når jeg snur meg tilbake igjen. Og da står jeg igjen med ingenting annet enn savnet etter det fine som var der før jeg snudde meg. Uten å vite hvordan jeg skal få det tilbake eller finne meg noe nytt.

Jeg vil være en solskinnshistorie.


ikke her

Bjørnen sover

Det har blitt mai, og plutselig har jeg ingen venner. Alle isolerer seg med oppgaver, lesing og andre ting relatert til eksamen. Johanne er ikke her og spiller janiv med meg i parken, ikke at det egentlig er varmt nok til å sitte i parken enda. Jeg har pådratt meg en døgnrytme som på ingenmåte ligner noen som liksom skal bli voksen, dog har jeg nå to hyller i kjøleskapet, istedet for en overfylt en. Det er ganske deijli egentlig.

Jeg gleder meg til mai er over, og vennene mine kryper ut av seglehusene sine igen og kan bli med på kjøreturer og tøysing og tulling i parken i, forhåpentligvis, sola :)

Ellers så gleder jeg meg til 17. mai og bil. Jeg har også sett på flybilletter til italia. De er billige. Kanskje jeg reiser dit og leker, mens alle andre leser til teite eksamener.


ikke her

Har DU det bra?

Senga mi er enorm om dagen. Virkelig svær. Og jeg ligger brått både på langs og på tvers, i sstjerneform og diagonalt. Den har da aldri vært så stor før? Men nå er den altså det da. Huset på andre siden av veien blir aldri ferdig. Ser ikke ut som de har utretta noe på en god stund. Jeg håper virkelig den butikken er oppe og går snart. Jeg sulter foran brødboksen enda, omstillinge er visst ikke helt min greie.
Folk spør gjerne hverandre om hvordan en har det, hvordan det går og har du det bra. Jeg er egentlig litt lei av det, med mindre det bare er den vanlige overfladiske "hei, hvordan går det?" som bare er en lang hilsen, ikke en virkelig interesse i hvordan det faktisk går. Det er veldig koselig å bli satt pris på og vite at folk bryr seg, ikke misforstå. Man har det jo litt kjedelig fra tid til annen, aller som en, men jeg har merka at det har egentlig bare gjort det værre for min del. De gangene jeg har hatt det ukult har jeg bare følt meg mer skrøpelig og kanskje litt teit hver gang noen har spurt meg om det, og virkelig ment det. Tror heller jeg vil at folk bare skal late som alt er bra.