Nesten, det skyter ingen mann av hesten

Det er for bra til å gi slipp på. Jeg vil ikke gi opp. Dette er verdt å kjempe for! Det er det jeg tenker. Ting er feil, rart og ikke sånn det skal være. Og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til det. Pleier tvangstankene og pønsker på hvordan jeg skal gjøre det hele. Putter alt i poser og bærer det vekk. Hver minste lille ting. Fremdeles føles det verdt å kjempe for.

ikke her
lydspor: Bang Bang - My baby Shot Me Down - Nancy Sinatra

Dag 30

Da var det gjort. Nå er det ingen vei tilbake. Dette er begynnelsen på slutten. Og etter slutten venter en ny begynnelse. En begynnelse som jeg har fått et mer og mer ambivalent forhold til. En begynnelse som skulle fikse det meste. Som skulle gjøre alt mye enklere. Later til at tvilen er større enn troen.

- Vil du jeg skal dra?
- Det gjør du som du vil med.
- Jeg vil ikke dra.
Så dro han, uten å se seg tilbake. Og den barnslige entusiasmen kommer aldri tilbake. Jeg venter ikke lengre.

Hverdagen minner om apokalypsen som tilsynelatende herjer landet.


ikke her
lydspor: Jag vet inte vem jag är men jag vet at jag är din - Håkan Hellström

Lyst midt på nattan!

Fest med trivelige mennesker, og lyset forsvinner bare aldri. Det blir litt lys skumring, og det er alt. Helt fantastisk! Man ler av hverandres høye hår, drikker cava og får småkjeft for at man "dokumenterer alt som skjer". Stortrivelig, på  de fleste nivåer. Snakker om fremtiden, snakker om fortiden. Snakker om sosiale klasser og hvem som burde være kjærester og hvem som burde slått opp før de i det hele tatt prøvde. Tror vi vet det meste om alt og er kjepphøye menneskekjennere. Holder oss unna verdensproblemer, så vi kan leve i den boblen vi har laget til oss selv, og fortsetter å overbevise oss selv om at det er vi som er de beste.

Så går vi hjem. Til tidenes soloppgang.

Og når jeg legger meg står sola rett inn vinduet mitt. Det er full flombelysning. Jeg smiler, og snur meg inn mot veggen.

Ikke her
lydspor: Gustav Lorentzen – To indre og vekk me'n

Dag 24

Jeg glemmer så mye. Mer enn vanlig? Bare fra jeg har tenkt det til jeg skal gjøre det så er det glemt. Det skjer flere ganger på rad. Poff, så er tanken forsvunnet. Jeg sovner fortere, og på mer "riktig" tid. Hva har egentlig "riktig tid" å si når man begynner på jobb langt ut på formiddagen? Jeg sovner iallefall. Jeg legger meg, og dyna er feil vei. Han pleier å synes jeg er rar og søt når jeg sier sånne ting. Også hjelper han meg å snu dyna, og sier at han er enig. Jeg merker at dyna er feil vei og tenker at "pyttsann". Jeg vet ikke helt om jeg synes det er greit. Jeg vet ikke helt om jeg i det hele tatt bryr meg. Det er jo bare en dyne. Den skal bare holde meg varm om natta. Han og holder meg varm.

Om det har gjort noen forskjell? Jeg vet ikke. Om jeg merker forskjell i tankegang og oppførsel? Jeg vet ikke. Er jeg mer apatisk enn vanlig? Jeg vet ikke. Jeg leter etter forskjeller, etter tegn på at noe har forandret seg. Men om man leter, å finner man vel ikke. Man tror man ser noe hele tiden, men er alltid usikker på om det alltid har vært der og at man bare har oversett det tidligere.


ikke her
lydspor: If the Stars Were Mine - Melody Gardot