Jeg er tydeligvis sliten. Jeg glemmer alt jeg skal gjøre. Husker det på morgenen, er uthvilt og opplagt. Så bare glemmer jeg det. Forsvinner ut av hodet mitt.
Så går jeg rundt og er surken og unødvendig irritert på de rundt meg. Og sånt blir jeg lei meg av, er jo ikke deres feil at jeg er sliten. Og da blir jeg bare lei av meg selv. Og det er den værste personen å være lei av. En selv.
Har lyst å gråte. Ligge på fanget til noen og gråte, uten at noen spør om det går bra eller om det er noe de kan gjøre. Bare stryker meg, holder rundt meg og er glad i meg. Jeg trenger en klem, som kommer uten at jeg vet det.
Jeg har begynt å rydde rommet, og kom på hvorfor jeg hater det. Meg jeg har fått hengt opp fine ting på veggene, endelig.
Det er fint å ha på genseren hans. Ikke bare lukter den godt av han, men bare det faktum at jeg kan låne den er godt. Det er fint å slippe å være usikker på om jeg ser han igjen. Deijli å slippe å lure på om han liker meg eller om han bare er vennlig og høflig. For han valgte meg. Han kunne latt vær, han kunne forblitt en god venn, men han valgte at han heller ville ha meg som sin egen. Vet du hvor utrolig godt det føles? Jeg husker første gangen han kyssa meg. Det var egentlig ganske sent på dagen, men jeg var i halvsøvne fordi vi som vanlig hadde lagt oss alt for sent. Han hadde stått opp før meg for å gjøre pappaen sin en tjeneste, jeg fikk sove så lenge jeg ville. Da han kom tilbake hadde jeg allerede drømt at han kom tilbake 5 ganger, og var litt i tåka. Han la seg ved siden av meg i senga og strøyk på meg og jeg smilte og koste meg og halvsov. Så brått bare kyssa han meg... Helt utav det blå. Jeg så det ikke komme i det hele tatt, og raskere våken og opplagt har jeg aldri blitt før. Det var helt fantastisk. Jeg smilte konstant i en hel mnd.
ikke her
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar