Rund trygghet

Jeg har vondt i magen. Det svir liksom litt, kanskje. Kanskje jeg må drikke melk? Hvis ikke så er det en følelse. Jeg kjenner jeg faktisk er litt usikker. Tror ikke jeg orker tenke på hva det er, bare vente til det går over. Men jeg er veldig glad i melk da, det kurerer det meste egentlig.

Jeg får noen ganger litt panikk, jeg skal innrømme det. Plutselig er jeg midt oppi ting, og vet ikke helt hvordan jeg kom dit. Jeg er plutselig midt i bassenget og har glemt hvordan man svømmer, er en kunstner som plutselig blir blind og en hund som plutselig har glemt hvordan man bjeffer. Så ser jeg meg rundt, og alt er helt vanlig. Ingen drama noe sted. Alle surrer i sitt vanlige tempo, og alt er en fin flat linje. Rett fram, eller bare hverken opp eller ned? Rett fram, eller bare ingen forandring i terrenget? Hva med dette 'det er i motbakke det går oppover'? Usikker på den der. Når forandret det seg fra midt i bassenget til tørt land? Og hvordan klarte jeg å ikke få med meg forandringen? Gikk jeg opp av bassenget selv, eller var det noen som snek meg opp så snikete at jeg ikke merket det. Hukommelsestap, eller temporær blindhet?

Jeg snakker mye med meg selv. Og jeg leser mye andres tanker. Da gjerne i tekstform. Sliter litt med den telepatiske greia enda, men jeg jobber med det. Hadde vært fint, men tar det med ro. Tenker kanskje noen ganger at jeg tenker feil, og prøver å tenke det jeg leser, men det går fort over når jeg finner ut at jeg er faktisk veldig glad med tankegangen min. Jeg savner deg.

Merker jeg er en kamelon litt når det kommer til personligheten min. Adhd-barn hurra. Hvis andre personer har en kvalitet jeg bare har litt, så forsterkes den når jeg er sammen med de personene. Jeg vet ikke helt hvor fornøyd jeg er med det. Hindrer meg litt noen ganger i å gjøre det som jeg vet jeg hadde gjort. På en måte. Du er noen ganger veldig langt borte. Selvom jeg føler meg drama når jeg sier det, så sier jeg det i en veldig rolig tone.

Jeg har kanskje bare et bilde av ting, også tror jeg at bildet komponerer seg selv. Men jeg vet jo det, at når jeg tar bilder må jeg jo stå for den fine komposisjonen. Jeg liker snø, og hvordan den knirker under skoene mine. gir meg en fin følelse, og jeg glemmer litt at det er kaldt. Jeg håper bare bildet snakker til meg. At det ikke gjemmer seg i støyet, men hjelper meg å se den bra komposisjonen som slår pusten ut av en. Jeg er faktisk forelska. Veldig forelska, når jeg kjenner etter. Og jeg er absolutt ikke redd for å innrømme det eller si det til noen. Sist jeg var forelska og fikk forelskelsen var jeg 17 år. Nå er jeg 22.

Da jeg var 17 bodde jeg hjemme, mamma lagde mat til meg hver dag. Vasket klærne mine. Kjøpte sjampo og tannkrem når det var tomt. Ble mint på at jeg hadde tannlegetime på mandag kl 14.30 og måtte huske å gå på den, nå som jeg var heldig og fikk det gratis, for om ikke lenge måtte jeg betale dette selv og da var det best at tennen emine var i god stand. Noe de forsåvidt aldri har vært pga dårlig emalje og noe som det virker som jeg aldri kommer til å få siden jeg har en massiv tannlegeskrekk. Jeg hadde hjemmet mitt, hvor alt var trygt og jeg visste hvordan ting var. Det var aldri noe å tenke over, annet enn krangelen med mamma om middagen, eller at jeg måtte rydde rommet mitt. Jeg rydder ikke rommet mitt, ikke uten at mamma sier det. Fremdeles.

Nå bor jeg alene. Det har jeg gjort siden jeg var 19. Det er lenge siden jeg var 19. Å bo alene er ikke akkurat noe nytt for meg. Ting skjer ikke av seg selv, klærne kryper ikke opp i maskina og henger seg opp når maskina er ferdig. Rommet mitt ser fremdeles like rotet ut. Jeg har et nytt "hjem" hvert år, og nye vegger å dekorere. Jeg vet aldri hvordan ting er, jeg vet aldri hvem av samboerene mine som er hjemme. Middagen består som regel av noe som kostet meg minst mulig tid og penger og tannlege er noe jeg ikke sjenker en tanke, annet enn at jeg skulle ønske det var et fremmedord. De eneste rutinene jeg har er huset av runde røde vegger. Røde, runde vegger som har vært mer stabilt enn de siste "hjemmene" mine. Her slapper jeg av, her vet jeg hvor ting er, når ting skjer og hvorfor.

Men jeg er redd. Og jeg er redd for redselen. Og redselen er der. Ting skjer fort.. Men jeg er glad i deg!


ikke her