For ung!

I morgen har jeg bursdag. Det er iallefall det de forteller meg. Jeg velger forsåvidt å tro på det, gaver er alltid stas. Dog føles det ikke som det er det. Jeg vet ikke. Man har jo alltid den lille gleden i magen, at det er min dag og sånn, men det er liksom ikke der i år.
Husker forsåvidt ikke om den var der i fjor heller. Kan godt hende den ikke var det, men mest sansynlig var den det. Den er jo alltid der, bortsett fra i år. I år er jeg anderledes enn de andre årene, viser det seg. Det er litt kjedelig egentlig. Jeg liker å ha bursdag, jeg. Jeg liker å late som at alle vil gjøre meg til lags, akkurat denne ene dagen i året. Jeg får bestemme middagen, og drikke så mye brus jeg vil. Noen har kanskje skrevet et fint kort til meg, og mamma og pappa ringer for å si gratulerer med dagen. Alt dette er jo fenomenale ting.

Kanskje jeg har blitt voksen. Voksen, som jeg er redd for å bli hele tiden. Når jeg ser for meg alderen oppe i hodet mitt, så ser jeg fremdeles tallet 23, men det er jo feil. Og det har vært feil en stund. Likevel, hvis jeg skriver jobbsøknader så skriver jeg "jeg er en trivelig og hyggelig jente på 23 år." Nei, det er du ikke. Og nå blir tallet på papiret enda litt lengre unna 23 og litt for nærme andre tall man helst vil holde seg unna. Ikke fordi at det er så fælt å bli eldre, det er jo uungåelig. Mer fordi jeg ikke har på stell det jeg føler jeg burde ha på stell. Jeg føler jeg har for få år igjen til å finne ut av det. Til å finne meg til rette og til å ombestemme meg, for så ombestemme meg igjen.Og jeg blir jo helt matt i maska av å tenke på det. Og jada, man har så mange år igjen, og "du har god tid, du er enda ung". Og ja, jeg er enda ung. Veldig ung faktisk. Langt fra gammel. Men man må se det i ansiktet, en plas må man begynne. For man er ikke ung for alltid, uansett hva man velger å tro. Og hvis jeg skal finne ut at jeg vil bli mor, finne ut at jeg passer best som tante, for så å finne ut at jeg vil bli mor igjen så har jeg ikek lyst å finne ut av det i en alder av 40. Hvis det er mor jeg skal bli.

Jeg skal forhåpentligvis bli andre ting og. Dog har jeg langt fra hastverk med tanke på valg av yrke, eller jobb. Det kan man bytte på hele tiden. Utdanningsinstitusjonene legger jo ikke akkurat ned med det første, og du er ikke "for gammel" for å bli noe som helst, synes jeg iallefall. Det er alt det andre herket. Som man alltid har tenkt at går seg til av seg selv, som man alltid har tenkt at man ikke trenger å "fikse" med selv. Det er de tingene som lar vente på seg. Og jeg bryr meg fint lite i hvor akseptert og vanlig det er å være både 35 og 40 før man får sitt første barn. Jeg vil ikke være en av dem. Enklere er det ikke. Så nå synes jeg hjernen min skal slutte å se det 23-tallet, og begynne å være litt mer realistisk. Få litt fortgang på sakene. Begynne å fungere litt bedre og finne ut av ting. For hva vet vel jeg? Jeg er jo bare en ung og dum liten 23-åring, som sin største bekymring er å finne ut hvor det er vors i helga.


Gratulere me' dan', da.


ikke her
lydspor: Titanuim -David Guetta feat. Sia