Ubrøyta gater

Noen få enkle ord. Ingenting fancy, ingenting skrevet med sølvpenn. Bare enkle, fine, ord. Forklarende, og muligens litt undrende.

Klokka er snart 4, og jeg burde sovna for lenge siden. Har vært planta i sofaen fra jeg kom hjem fra jobb, til nå. Jeg har ikke nok timer i døgnet til å gjøre alt håndarbeidet jeg vil gjøre før jul. Jeg har derimot, endelig, fått skrevet noe på ønskelista. To ting: vannkoker og Hedda servicet til Figgjo.

Det er bare en liten uke igjen til jeg skal dra. Og alt jeg har lyst å gjøre er å være masse sammen med alle de som skal reise hjem til jul, og de jeg reiser i fra for å reise til mitt hjem til jul. - Du har ikke tid til det, sier håndarbeidet fra nedi sekken. Du må gjøre meg ferdig før du reiser. Det er ironisk og teit. At det jeg gjør som mitt beste forsøk på å glede andre, det er det som gjør at jeg ikke kan gledes sammen med de før jeg drar. Det, og sene jobbtimer, såklart. Jeg begynner å bli lei av å jobbe kveld. Husker oftere og oftere hvor mye mer fritid jeg hadde som student. Mye mer tid til å gjøre det jeg ville. Etterpå tenker jeg at jeg sov jo bort mesteparten av tiden uansett.

Man tenker på før, man tenker på senere. Det er jul, og hvem man plede å gi julegaver til. Hva man har gitt og hva man skal gi. Jeg elsker å gi julegaver.  Det er masse snø i gatene, og brøytebilene glimrer igjen med sitt fravær. Jeg sklir igjennom de med barnslig lyst og tenker med ett på en setning jeg en gang leste, tenker på Julia. Vi sklir igjennom gatene. Det var noe mer, med snø og titting ut av vinduet, men det husker jeg ikke ordrett. Men du har vært i hodet mitt i det siste.

Jeg tror jeg savner deg. Enkle, små ord. Ærlige og muligens spørrende. Kanske mer til seg selv enn til meg. Jeg savner deg.


ikke her
lydspor: I Am An Astronaut - Snow Patrol