Og vips!

Også venter man. Og det føles ut som alt man gjør, og har gjort, er å vente. Vente på et ord, eller kanskje en gest. En bevegelse som sier noe, kanskje bare en hånd på rompa. Eller en uventa nuss. Eller et deijli blikk som sier alt du tenker. Du har fått tusenvis av småting. Små, fine, herlige ting. Bare ikke akkurat den ene lille tingen som forsegler. Som gjør at du blir sikker istedet for å være usikker. Som gjør at du vet istedet for å lure på.

Og mens du venter skjer det andre ting. Ting som du bare står på sidelinjen og ser på. Folk som bare får til alt du har prøvd på lenge, og det gjerne uten å gjøre noe som helst for å få det til. Du kan ikke gjøre annet enn å se på at det skjer, og smile. Uansett hvor mye du vet at det ikke stemmer, så føles det som et hån. Men du holder fast. Du gir deg ikke. Du har gjort et valg. Og du står for det valget. 

Det å slå seg til ro med nest best er fullstendig uaktuelt. Hvorfor skal man gjøre det? Hvorfor skal man ikke alltid gå for det beste? Uansett hva det innebærer? Du vet så inderlig godt at jo lengre du venter desto høyere blir fjellet du prøver å bestige. Hvor da fjellet er en flåsete metafor for det lykkelige livet du vil få på toppen. For toppen er der, det vet vi jo. Og har man gjort et valg om å bestige akkurat det fjellet, så gjør man det. Det høyeste, beste, diggeste, mest sexy fjellet. Man velger ikke et annet lavere fjell, fordi det er enklere og tar kortere tid å nå toppen. Har du noen gang lest om hun som besteg Himmelbjerget i Danmark? Heller tvilsomt. Og du vet så inderlig godt at vi er bedre enn jeg. Vi er flinkere enn jeg. Vi gjør jeg bedre.

Så da venter man da. Venter, danser og er en levende klisjé. 

Hver gang jeg lukker øynene er du naken.

ikke her

lydspor: Dance, Dance, Dance - Lykke Li

              Little Bit - Lykke Li