Der var frokosten unnagjort. I disse klementindager er det virkelig enkelt å ha frokost på senga.
Tenk om vi hadde hatt ord for alt vi føler. Og da mener jeg ikke å kunne sette ord på følelsene sine, men hvordan man føler ting. Hvordan du kjenner ting på huden, eller under fingertuppene. Hvilken herlig følelse det er når noen stryker deg i nakken og hvordan det faktisk kjennes ut, eller hvordan det kjennes ut på hjulene på bilen når du kjører over en fartsdump. Jeg blir helt frustret av at jeg ikke finner ord til å forklare hvordan jeg kjenner det når en jeg er glad i gir meg en klem, eller hvordan det er å klemme sammen en myk mandarin. Det er så rart. At man ikke har ord for dette. Ikke nok ord iallefall. Hvordan kan vi ha et så fattig språk? Et språk om ikke har ord for den gode følelsen av å røre i en uåpna rømmeboks, eller å klemme på bobleplast. En følelse i kroppen kombinert med hvordan det kjennes ut, det blir altfor mye å kunne klare å finne de riktige ordene til. Hardt, men på en måte litt mykt og verken varmt eller kaldt er ikke gode nok adjektiver til å forklare hvordan det faktisk kjennes ut å trykke på tastene på tastaturet mitt.
ikke her
lydspor: It's snowing on my piano - Bugge Wesseltoft
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar