Du må tulle!

Noen ganger er man bare helt rar i hodet. Man vet verken opp eller ned. Og det føles som om det veier uhorvelig mye. Og det er alltid rett etter du virkelig har lagt merke til hvor glad du faktisk er. Du smiler og har sommerfugler i magen og alt er comfort på høyeste nivå. Så kommer det en bitteliten filleting og vipper deg av pinnen. Du sitter og vet at det er helt unødvendig og at det ikke har noen mening, at du egentlig er glad. Det er akkurat som om du bare vil være lei deg, for det går vel ikke an å være så glad uten noe å være lei seg for? Hvorfor fungerer hjernen din sånn? Hva for en latterlig unødvendig og unyttig egenskap er det? Du sitter der med et sviende vonde i halsen og blunker som en idiot for å holde tilbake. For du er ikke lei deg! Du har det jo bra! Du har jo nettopp konkludert med at dette var en comfortdag, og alt var svenende deijli.

Du nekter rett og slett å akseptere hva som faktisk skjer. Du nekter å tro at noe så trivielt, som du vet du har feil i, skal ødelegge en dag som har vært så fantastisk. Så du setter deg ned, og skriver det ut av kroppen, du gjør iallefall et tappert forsøk. Og du prøver å tenke på alle de fine tingene som har fått deg til å stråle denne herlige dagen, men av en eller annen grunn har de snudd seg mot deg. De har heller blitt en påminnelse på alt du skulle ønske du hadde.

Hodet ditt er så tungt at det føles som om det kan deise i bakken når som helst. Det er akkurat som det er pakka vatt i ørene dine og all lyden du hører er merkelig og innpakka. Du hører små lave lyder kjempegodt og høye generiske lyder blir lave og mumlete. Du klarer ikke helt holde fast på et punkt med øynene, i frykt for at du skal rakne. Men du tviholder. Du tviholder på at du nekter å akseptere det. Det gjør at hele kroppen blir som pasta som er kokt litt for lenge. Du svimer rundt i en tåke som gjør deg svimmel og du blir mer opptatt av å ikke føle noe enn å kjenne på alt det fine og flotte du kjente på for bare noen minutter siden. Det er akkurat som å se seg selv på film, og du blir veldig oppmerksom på alle bevegelsen du gjør. Alle musklene i kroppen bytter på å være helspent og slappe som død fisk. Du kjenner de kjemiske reaksjonene i hjernen og vet at i natt blir en natt full av mareritt. Du nekter å legge deg, og holder deg heller våken helt til du har klart å fortelle deg selv at dette finnes på ingen måte rasjonelt, og du har det bra. Og det er ikke sånn som du skal ha det til, og husker du hva du oppdaga som var så fint?

Jeg nekter virkelig, helt ærlig. Så se til å stikk, du vemmelige følelse av uvelhet!


ikke her
lydspor: No Surprises - Radiohead