Det er noen på skuldra mi

Noen ganger lurer jeg på hvor gammel jeg egentlig er. Er jeg gammel og voksen, eller er jeg egentlig bare skikkelig ung. Kanskje det at jeg lurer på det er et svar i seg selv. Når jeg var liten var gammel og voksen det samme som mamma og pappa, og det er det egentlig enda. Men nå er de som var like gamle som mamma og pappa var da jeg var liten like gamle som mange av vennene mine. Så er jeg gammel og voksen da eller? Da jeg var liten var man også voksen da man hadde bil. Jeg har bil, er jeg voksen? Når jeg var liten var de voksne de som visste alt, de som hadde svaret på alle spørsmålene mine. De voksne var de som kunne gjøre som de ville, og de fikk lov til å være lenge oppe om kvelden. Ingen bestemte over dem, ingen kunne fortelle dem hva de skulle gjøre.

Er det alltid sånn at man vil bare ha det man ikke kan få? Jeg vil være liten igjen, og glede meg til barnetevegodt på lørdag. Være liten og føle meg som et liten røver når jeg lister meg ut i gangen sammen med venninna mi, sent på kvelden for å spise drops etter vi har pussa tenner. For om jeg skal høre på meg selv som liten, så er jeg voksen nå. Og alt det jeg trodde var å være voksen, er feil. Ja, jeg kan være lenge oppe om kvelden, men jeg må passe på å legge meg i rett tid så jeg kommer meg opp i rett tid dagen etter. Jeg kan svare på ganske mye, men jeg vet langt i fra alt. Jeg vet bare en bitteliten brøkdel av alt jeg vil vite, og jeg bruker lang tid på å prøve å lære meg noe nytt. Ingen bestemmer over meg, og jeg kan gjøre som jeg vil, men jeg må selv passe på at jeg tar fornuftige valg. At valgene er de riktige og de beste for meg selv.

Og uansett hvor gammel man blir, blir man alltid litt lei seg når en man bryr seg om plutselig stenger deg ute. De tingene jeg ble lei meg for når jeg var liten blir jeg fremdeles lei meg for. De tingene som trøsta meg da jeg var liten, trøster meg litt fremdeles. Jeg har de samme drømmene og marerittene nå som da jeg var liten. Jeg har også ofte de samme barnslige gledene, men de føles ofte som "teite" fordi jeg liksom skal være voksen nå. Det er mye mer som er forventa av meg nå, som jeg egentlig ikke vil at skal bli forventa av meg. Og det bare fordi jeg har nådd en viss alder? Alle med hodet pår rett sted vet at ting ikke kommer av seg selv bare fordi man er så så gammel.

Jeg vil heller at voksen skal være sånn som jeg trodde det var da jeg var liten. Nesten som en superhelt. En superhelt med bare de positive sidene. Det eneste man blir flink til når man blir voksen, er å late som. Og jeg vil ikke late som. Og jeg vil at det skal være "lov" til å ikke late som. Jeg vil at det skal bli satt pris på at man ikke later som og jeg vil at folk skal føle at de ikke trenger å late som.



ikke her
lydspor: There There - Radiohead