Nattevrøvl

Jeg er veldig heldig. Har mange fine, gode venner. De er med på mange sprell, og ler med meg når jeg oppfører meg rart og sier merkelige ting. De synes ikke jeg er verken teit eller rar og prøver som best å følge med når jeg er på en av mine hyperaktive snakkeramser hvor tankerekkene kommer ut av munnen i vilt forskjellig rekkefølge og uten noen form for sammenheng eller mening.

Og jeg prøver som best jeg kan å vise de hvor mye jeg bryr meg om dem, hvor mye de betyr for meg, og jeg håper de setter pris på det. Ingenting gjør meg gladere enn å gjøre noen glad. Å se ansiktet til en god venn lyse opp fordi jeg har gitt dem et kompliment eller en søt lapp i lomma er noe av det beste som finnes.

Jeg håper aldri jeg mister dem. Jeg håper aldri de glemmer meg. Selvom de finner sine og får sine ting på stell. Jeg håper ikke de glemmer den lille rare jenta, som laga grimaser og spiste is med hele ansiktet. Som børsta bort rusket du hadde i ansiktet.

Det er egentlig ikke så lenge siden noen børsta bort rusk fra mitt ansikt. Jeg husker det var veldig koselig. Og man glemte alle ting som var teite. Det var godt å bli brydd litt ekstra om. Det var koselig at noen ville holde meg i handa, og snakke med merkelige forbipasserende som selv jeg ble litt brydd av. Det var herlig å finne noen som brydde seg like lite om hva andre mente, som jeg. Det var godt å være i en liten boble hvor man bare kunne gjøre som man ville uten å tenke på hva andre trodde, mente og synes. Det var godt å få litt avbrekk. Å få tilbake troa. Og selvom den har falma litt nå, så har jeg enda ikke glemt hvordan det var.

Jeg gir dere alt jeg har. Alt jeg har å gi, det får dere. Jeg knytter meg til dere, er glad når dere er glade og prøver å muntre dere opp hvis ting går feil vei for dere. Dog har jeg jo lært før at verden er ikke slik som jeg skulle ønske den var. Folk har ikke for vane å være like brutalt ærlig som jeg kan være til tider. Og det er vel kanskje bra.

En av mine beste venninner fortalte meg at hun flytter herifra nå i sommer. Da ble jeg lei meg, og jeg følte meg såra. Selvom jeg vil jo bare hun skal gjøre det som er best for henne, og det hun må gjøre for å nå sine ting som hun vil nå. Også følte jeg meg slem. Jeg håper ikke folk ser på meg som gjerrig eller eiesyk. Jeg er bare glad i dere. Dere er viktig i livet mitt. Dere utgjør livet mitt. Jeg bryr meg veldig mye om dere. Det er bare det.

Jeg håper ikke dere glemmer meg.

Jeg ønsker meg en som kan huske på meg for meg. Så jeg slipper å gjøre det selv. For jeg klarer det ikke, ikke på den riktige måten. Jeg har lyst at du skal huske på meg for meg. Jeg vil at du skal ha lyst til å følge meg til tannlegen fordi du vet jeg er redd. Jeg liker at du velger to like tallerkner fordi du vet at jeg ikke liker at de er ulike. Jeg vil at du skal ville gjøre sånn med alle mulige andre ting og. Så kan jeg konsentrere meg om å gjøre hverdagen din så bra som overhodet mulig. Sånn blir jeg glad. Sånn blir jeg sånn som jeg skal være. Ved å fullføre deg. Ved å legge alt til rette så du får en fin dag på skolen/jobben. Ved å lage yndligsretten til deg, selvom jeg kanskje ikke liker det selv. Ved å kjøpe ting som jeg vet du blir glad for. Ved å gjøre de tingene jeg vet du liker best. Jeg liker ikke å spørre om du vil gjøre ting, fordi jeg er redd for at du ikke skal ha lyst. Jeg liker ikke å invitere deg med, hvis jeg er usikker på om du sier ja bare fordi du føler du må. Jeg vil ikke være usikker på sånne små filleting. Jeg vil kunne være meg selv, og at du skal kunne være deg selv.

Jeg savner meg selv, akkurat like mye som jeg savner deg.

Jeg er redd for å slippe ting av synet, redd for at om jeg snur meg vekk et sekund er det borte når jeg snur meg tilbake igjen. Og da står jeg igjen med ingenting annet enn savnet etter det fine som var der før jeg snudde meg. Uten å vite hvordan jeg skal få det tilbake eller finne meg noe nytt.

Jeg vil være en solskinnshistorie.


ikke her