Jeg er et emosjonelt monster. Jeg føler rett og slett veldig mye, på veldig mange måter. Om dette er bra eller ikke, det aner jeg egentlig ikke. Velger å tro det er veldig bra. Å ha den evne til å bli så glad at tårene spretter, det er egentlig veldig deijli. Å være så forelska at du ikke vet hvor du skal gjøre av deg, og alt du vil gjøre er å gjøre tusen søte ting for vedkommende. Å gjøre alt i hele verden for at vedkommende også skal være like glad og sprudlende som deg. Å stråle som en sol resten av dagen fordi jeg gjenoppdaga et søtt øyeblikk, eller så noen gjøre noe fint mot noen andre, eller se det aller første vårtegnet, eller få lov å kjøre en tur med bil, fordi jeg har fått en klem av noen helt uventa, eller fordi noen forteller meg om noe som gjør dem glade. Det er helt fantastisk. Og energinivået er så høyt at målestokken sprengtes for lenge siden. Man hopper opp og ned i sofaen og skravla går i et. Og man klemmer og prater og tegner og ler. Helt fantastisk, greit og enkelt.
Dog tror jeg grunnen for at jeg klarer å se de minste gleder er fordi jeg kan se de største sorger og. Jeg engasjerer meg lett veldig mye i ting. Jeg blir veldig knytta og alt er veldig personlig i ting jeg foretar meg. Og som jeg blir umåtelig forelska blir jeg også like hjerteskjærende slått ned av kjærlighetssorgen, og graver meg langt ned i senga og verden og ingenting når verken inn til meg eller ut til omverdenen. Å bli såra fordi noen ikke så at du hadde gjort noe spesielt for å gjøre de glade. Å kun se det svarte i ting en periode fordi du bare er lei deg uten å helt vite hva som er årsaken. Etter den søte kløe kommer alltid den grusomt sure svien.
Jeg velger å tro at det er fordi jeg blir så lei meg at jeg blir så enormt glad for den minste lille marihøne, og ikke omvendt. Og det er iallefall et sunt syn på det. Er det ikke? Selvom man gjerne skulle vært flinkere til å klare å høre på folk når de prøver å gjøre tilværelsen din bedre, ikke bare si ja og prøve å gi de igjen for kreftene de bruker på deg ved å late som man er enig og tror alt kommer til å bli så bra bare man setter ting i perspektiv. Men hva skal man gjøre, når alt bare virker håpløst og å røre i en nyåpna rømmeboks, eller riste på gelé bare er en fattig trøst og et vagt minne om hva som en gang gjorde at man fikk et boblende humør?
Hehe.. Jeg er faktisk et emosjonelt monster, men jeg er litt glad for det også.
ikke her
Lydspor: Hey Boy - Teddybears Sthlm
4 kommentarer:
Kom borti bloggen din for litt over et år siden, og har kost med med oppdateringer siden. Det er herlig å kjenne seg igjen i flere av observasjonene dine; takk for at du er ærlig og åpen og vil dele så mye av deg selv! Følte det var på tide å si det :)
Nhå.. Så utrolig koselig å høre! Tusen takk skal du ha :) Nå ble jeg glad!
jeg er akkurat som deg. la oss leke monsterbedriften sammen <3
jaaa, monsterbedriften <3
Legg inn en kommentar