Personlig? Nei takk!

Jeg så noe noen skrev. Likte det. Tenkte masse om det. Så drakk jeg litt te. Te er godt. Jeg ligger under dyna og holder pusten. Prøver å være så stille som mulig for å høre ekstra godt etter lyder. Dog klarer jeg ikke høre noe. Bare blodet mitt som suser i ørene mine fordi hjertet slår så hardt. Jeg er redd, tør ikke sovne. Hjernen min har erklært krig, og jeg har mareritt hver natt. Tror ikke det er spesielt lurt, men tenker at hvis jeg lar vær å sove, slipper jeg å stå opp. Jeg synes det er forferdelig å stå opp. Og hva er dette med at man skal lære hvor fint alt er ved at man opplever dårlige ting? Jeg har tenkt på det, og har kommet fram til at jeg ikke synes noe spesielt om det. Man vil jo ha det fint, ikke dårlig.

Jeg ser opp til folk som tar jobben sin alvorlig, uansett hva slags jobb det er snakk om. Det er beundringsverdig. Det er respekt. Derfor synes jeg ingen skal være noe dårligere enn de, det ville være respektløst mot dem.

Jeg prøver alltid å være snill mot dem rundt meg. De som betyr noe for meg. Man lærer tidlig, vær mot andre som du vil andre skal være mot deg. Jeg vil tro alle andre her også har lært det. Dog er det kanskje ikke alle som har denne lærdommen. Dette medfører skuffelse. Skuffelse er en av de dårlige tingene. Og dårlige ting skal lære oss hvor fint alt er. Jeg liker sjelden å bli skuffa. Nei, det var upresist. Jeg liker ikke å bli skuffa. Og det gjør ikke at snøen blir hvitere eller at det blir noe bedre å stå opp om morgenen. Jeg vil si, heller motsatt. Jeg merker jeg blir lettere irritert på de rundt meg, og det er ikke sånn jeg vil være. Ikke skuff meg, vær så snill. Vær heller ærlig, og si hva du mener. Vil tro det ikke er for mye å be om. Om det er, gi meg gjerne beskjed om det.