mandag 16. juli 2012

Solen sto opp for en stund siden

Det blir mye tenking. Og mange forsøk på distraksjoner. De fugerer i en liten stund, men distraksjoner tar også slutt. Da går det inn i tenking igjen. Sola går ned og sola stå opp. Og jeg tenker. Jeg har aldri vært særlig overbevist om at tenking er spesielt positivt. Nå gjøres det for mye, og uansett hvor mye jeg prøver klarer jeg ikke unngå det. Det er for mye tid til overs. Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med den. Den sniker seg på meg, akkurat som tinitusen når alt står stille.

Jeg sitter i en klam leilighet i Oslo. Paralysert. Åpner vinduer og dører, trenger gjennomtrekk. Det fungerer ikke. Det er like trykkende og klamt. Sitter. Klarer ikke røre meg. Klarer ikke gjøre det jeg skal.

Jeg stjeler meg små glimt av deg når jeg har muligheten. Sitter helt stille, så du ikke skal legge merke til meg. Men innerst inne håper jeg at du skal se meg, og komme bort og si hei. Egentlig hopper jeg pp og ned og veiver med armene og roper på deg, men du hører meg ikke. Jeg later som jeg ikke vet at du er der. Overser deg om du ser i min retning. Sannheten er at jeg alltid vet hvor du er. Jeg tenker på deg hvert sekund av dagen og stalker deg på facebook.

Alle er sure. Jeg synes ikke det er rart. Og liker det litt, i sjul. Tenker det er fortjent. Vedsidenav at jeg ønsker høyere enn noe annet at det ikke var sånn.

Jeg vil løpe rundt i regnet og danse og synge høyt. Komme hjem med markblomster som jeg setter i en fin liten vase i vinduet ditt. Jeg vil ikke snakke. Jeg vil bare smile og le og skrive søte små lapper. Jeg vil være meg selv. Jeg vil være den du har gjort meg til. Hun er så herlig. Så glad, så bekymringsfri. Jeg likte henne så godt.

Jeg vil elske.


akkurat her
lydspor:

1 kommentar:

bluestockings sa...

Huff, nå må du slutte å savne meg så fælt! Bare vært borte i 12 timer jo!