Faen

Faen.
Usikkerhet.
Det er et herlig lite håp, ingenting er avgjort. Men satan så jævlig det er å gå rundt å ikke vite, når jeg egentlig vet så inderlig godt. Mildt sagt jævlig. Det overskygger for hele håpet. Men jeg kan ikke gi slipp på det, det er ikke en valgmulighet. Det står så klart for meg. Fremtid, fortid. Jeg vet så utrolig godt hva jeg vil. For første gang i livet er alt krystallklart. Alt utenom nåtiden. Den er et virrvarr av meninger, tanker og tårer. Jeg vet aldri hvilken dag det er, og jeg går bare å venter. Analyserer hver minste lille ting, selvom det er jeg selv som har skapt situasjonen. Fordi det er best sånn. Men er det best sånn? Jeg betviler alle valg. Hva er riktig? Jeg kan ikke gjøre noe feil! Dette er livsviktg. Dette gjelder fremtiden min. Den som aldri før har vært så klar i hodet mitt. Endelig vet jeg hva jeg vil, og hvordan jeg vil det. Hvem faen vet egentlig det? Kanskje jeg ikke vet hva jeg vil. Kanskje det er bare noe jeg innbiller meg. Men fy faen, jeg er så jævli klar for å ta den risken. Kom igjen. Tåler jeg dette, tåler jeg alt.
Problemet ligger vel i at jeg tåler ikke dette. Overflatehinna på glasset, som allerede er fullt, er sekunder fra å sprekke. Sprekke så kraftig at glasset faller overende og vannet søles utover hele det fine nymalte kjøkkenbordet. Uten mulighet for å få vannet tilbake i glasset igjen.
Hva er problemet? Det er så utrolig enkelt. Det finnes faktisk ikke vanskelig. Og det er det som skremmer meg noe så helt fantastisk mye. At det faktisk er så enkelt. Det gjør at håpet virker som et fjernt minne. For det er faktisk så enkelt. Og da må jo det bety at hvis det er vanskelig, så er det ikke vits. Og er det ikke vits, ja da er det bare å legge inn årene, for de er allerede knekt.
Hva i all verden skjedde? Hvordan er det mulig å ta så fullstendig feil? Jeg forstår det ikke. Jeg forstår ingenting. Har hele systemet bare svikta meg fullstendig? Hvor mye skal man finne seg i, og hva kan man forvente?

Det er bare dette jeg vil! Ikke noe annet, ingenting. Hva skjer så om jeg ikke får til det jeg vil? Hva da? Hele kroppen stritter imot noe annet, skal jeg måtte slepe den etter meg?

Faen. Jeg forstår og vet ingenting. Det finnes ikke en sjans for at jeg gir opp uten knallhard kamp!


fullstendig tilstedeværende
lydspor: