Mestringsfølelse

Har du noen gang prøvd å gjøre noe du vet du ikke får til? Gått helhjerta inn, og vært hellig overbevist om at du skal klare det? Det er like selvfølgelig som at jorda går rundt sola. Det finnes ikke et fiber av tvil noen plass. Dette vet du at du skal klare, dette vet du at skal gå bra. Du ser for deg hvordan du skal klare det, hvordan du skal løse de forskjellige utfordringene. Ingenting er vanskelig, det handler bare om å være løsningsorientert. Selvom du vet at det kommer til å gå til helvete. En plass er du fullstendig klar over at alt kommer til å blåse opp i ansiktet ditt. Alikevel fortsetter du, dette går jo kjempebra. Dette klarer du jo helt fint, uten problemer. Det finnes ikke vanskelig, og du har jo ikke møtt på en eneste hump i veien enda?

Du blir mer og mer overbevist om at det kommer til å gå strålende. Tiden går og du gjør stor suksess, alt går som smurt. Du kan ikke forstå hvordan du noen gang trodde at du ikke skulle få dette til? Det finnes jo ikke vanskelig noen plass. Det var faktisk utrolig mye lettere enn du noen gang hadde forestilt deg. Plutselig går det faktisk skremmende bra, og du blir nesten litt overrasket. Har jeg faktisk fått det til? Var det så enkelt? Gleden sprer seg i hele kroppen og du er fullstendig fylt til randen av mestringsfølelse. Du bobler nærmest over, men samtidig er du helt rolig og tenker at såklart. Dette har du jo visst hele tiden. Dette kom ikke akkurat som en overraskelse. Hovmod står for fall.

For akkurat i det øyeblikket, hvor du har senka skuldrene og slutta å prøve fordi er det over, du har fått det til, så synker midten på kaka ned. Den fjerner all tvil, alle illusjoner er knust. Dette var uungåelig og dette visste du helt fra starten. Fiasko.

Jeg tror jeg holder meg til posekake fra Toro heretter.


smertelig tilstedeværende
lydspor: No Surprises - Radiohead