Fest med trivelige mennesker, og lyset forsvinner bare aldri. Det blir litt lys skumring, og det er alt. Helt fantastisk! Man ler av hverandres høye hår, drikker cava og får småkjeft for at man "dokumenterer alt som skjer". Stortrivelig, på de fleste nivåer. Snakker om fremtiden, snakker om fortiden. Snakker om sosiale klasser og hvem som burde være kjærester og hvem som burde slått opp før de i det hele tatt prøvde. Tror vi vet det meste om alt og er kjepphøye menneskekjennere. Holder oss unna verdensproblemer, så vi kan leve i den boblen vi har laget til oss selv, og fortsetter å overbevise oss selv om at det er vi som er de beste.
Så går vi hjem. Til tidenes soloppgang.
Og når jeg legger meg står sola rett inn vinduet mitt. Det er full flombelysning. Jeg smiler, og snur meg inn mot veggen.
Ikke her
lydspor:
Gustav Lorentzen – To indre og vekk me'n
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar