Det har vært dagen over alle dager. Søttnemai! Jeg ELSKER søttnemai. Det er få dager jeg blir mer rørt, og feller tårer uten å være trist, enn på denne dagen. Jeg blir så nasjonalromantisk at jeg flyr rundt på en rød, blå og hvit sky hele dagen lang. Spiser is og sodd og storkoser meg, uansett om det regner eller snør. Jeg roper hipp hipp og hviner av glede når resten av de jeg går i tog med svarer med et rungende HURRA! Kroppen rister av kjærlighet og ingenting kan få meg til å henge med gjeipen. Så kommer man hjem. Etter en hel dag med glede, glede og atter glede. Debriefing er strengt tatt nødvendig etter så mye lykke, glede og kjærlighet. I det minste noen å krølle seg i fanget til, og bare smile og kose seg. Men i år gikk jeg hjem alene. Og han tok siste bussen.
Jeg sitter grundig fast. Jeg prøver å bevege meg, men jeg er som mario i kvikksand, og har ikke sjans til å klare trykke fort nok på knappen så jeg kommer meg opp og videre på brettet. Jeg dør hver gang, og neste gang jeg prøver setter jeg meg fast på akkurat samme stedet. Flaks at jeg har samlet meg opp masse ekstraliv på veien, men en gang tar ekstralivene slutt. Spørsmålet er bare når, og om jeg klarer å runde brettet før den tid.
ikke her
lydspor: Maybe Tomorrow - Stereophonics
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar