Frokost og blindveier

- Se, m! Frokost! sier han med den gleden og entusiasmen du kun ser hos et barn som vil vise frem noe det er så stolt av at det nesten sprekker. Jeg sitter i bilen og venter og smiler mens jeg tenker på kvelden før på seveneleven. Han er inne og henter noe hos en kamerat. Gata er en blindvei, så jeg snur bilen mens jeg venter. Titter litt ut vinduet. Setter bilen i fri og drar i brekket. Lar bilen stå på tomgang, og glemmer å tenke på miljøet. Lurer litt på om det hele er en blindvei. Ser to som leier gå nedover mot pizzastedet på hjørnet. Tenker litt på alt jeg kanskje egentlig går glipp av? Jeg leier ingen. Jeg elsker jo å leie. Det er supertrivelig. Blir litt irritert, og håper at han vet akkurat hva jeg tenker. Hvorfor gidder jeg vente på noe jeg ikke vet om finnes? Hvorfor skal man la seg selv gå glipp av å bli nussa på mens man sitter og småfniser, leiende på en benk i sommervarmen. Nå er det jo vinter. Og i dag slo det om til mildvær. Det er is og vann overalt, og farlig glatt på veien. På radioen spilles en eller annen hip og kul a-listesang og jeg titter mot døra for å se om han snart kommer ut. Uvitende om at jeg egentlig har blit litt irritert på han fordi jeg tar det som en selvfølge at jeg kjører han hit og hjem, som om jeg ikke har noe bedre å ta meg til. Han kommer ut bærende på en eske.
- Jeg fikk tilogmed kaffebrød! sier han med ansiktet sprukket opp i det flotteste smilet, idet han setter seg inn.
- Gjorde du? Så godt! Kan jeg smake?
- Nei, jeg har spist det opp allerede. Gjorde det inne.
- Åja, sier jeg. Og så er tvilen min plutselig et av de svarte hullene som enkelte får når de drikker for mye.
 Jeg kjører han hjem, setter han av og han får et slengkyss i håndflata. Jeg smiler, kjører hjem og lager tidenes pizza med gode kamerater.