De kjører rundt i hvite biler med mørke vinduer og minner om storm troopers, de har på seg hippe briller (uansett) som står i stil til klærne deres som også er av det hippe slaget. Du finner de overalt, tilogmed på den mest uhippe plassen. De har den tøffeste hårsveisen, og de ser alle litt dumt på deg uansett situasjon, de har samme uttrykket i ansiktet alle sammen, og veldig få smiler, iallefall ikke til noen de ikke kjenner. Mange har glemt å ta på seg bukser, og prøver å skjule det med pappas lange skjorte.

Vanligvis går jeg dit jeg vet de ikke befinner seg, og koser meg, men denne gangen var de jammen meg der og. Jeg merker at det er en stund siden jeg har bodd i Oslo, og sjansen for at det er jeg som har forandret meg, og ikke oslo, er jo helt klart der. Dog merker jeg at jeg er veldig glad for at jeg flyttet. 

In other news;

Den nok så stusselige peppermynteplanten min ser plutselig ikke så stusselig ut likevel, og har etter noen uker med stusselighet kommet seg ovenpå og fått masse nye blader. Det trives altså godt på kjøkkenet mitt.

Senga mi er blitt komplimentærkontrasthimmelen, og jeg elsker det like mye som jeg elsker primtall!


Ikke her
Lydspor: The Nurse Who Loved Me - A Perfect Circle