Det er de minste tingene som er aller størst. De små flisene som utgjør hele planken du må gå. Og gud hvor herlige de er. De som gjør virkeligheten enda virkeligere, som får håret til å blafre enda det ikke er vind ute og som kysser deg lett på kinnet, så blodet suser i ørene, når du er alene. Det er de tingene som forteller deg hvordan det virkelig er, istedet for hvordan du trodde det var. De som gjør at du tør, når du trodde egentlig du ikke gjorde. Som får deg til å forstå, og til å smile nettopp derfor. Som får alt til å føles som første gangen. Det er de tingene som du alltid går å venter på, uten at du helt vet det selv. Men som slår deg overende når du først blir oppmerksom på de, eller når de kommer helt uten videre. Først da skjønner du det. Hvor fantastisk det faktisk er, hvor varm sola kjennes på ryggen, hvor rød jakken din er, hvor høyt oppe du faktisk flyr, hvor dyp dalen er, hvor blå himmelen er og hvor stort alt og ingenting er.
Og det er en eim av rødvin som slår imot meg, hver gang jeg går inn på rommet mitt.
ikke her
lydspor: Eli, The Barrow Boy - The Decemerists
1 kommentar:
herlig innlegg med tanker som "ring oh so true" :)
Legg inn en kommentar