plutselig sto du der. og jeg så deg, med en gang. det var fint. for jeg ble glad igjen
det var aldri noen tvil. det har det ikke vært siden heller. men nå klarer jeg ikke la vær å lure på. om du bare er en unnskylding. en unnskylding for å ha en forklaring på hvorfor.
er det virkelig sant, at det ikke er noen tvil? eller er det bare noe jeg sier til meg selv fordi jeg ikke orker?
det har jo gått ganske lang tid. og vi har snakket om det mange ganger. ting forandrer seg ikke stort mye. verken den ene eller den andre veien. men så er det de små tingene innimellom. som gjør at jeg fremdeles tror. og som gjør at jeg aldri tviler. for selvom det ikke er alt, så er det noe
og hvorfor er det noe? er det fordi ingen av oss vil være strenge nok? ingen av oss tør. er det sånn?
eller er det sånn at hvis jeg sier ifra. hvis jeg tør, slik som jeg alltid gjør ellers. jeg er en som tør, og som ikke er redd. men om jeg tør denne gangen. så vet jeg hva utfallet blir? og at redselen for at du da forsvinner er større enn lysten for å finne det ut
eller trenger jeg bare en unnskylding for meg selv. en gyldig unnskylding på hvorfor det er sånn. på hvorfor jeg noen ganger graver meg ned og forsvinner.
eller er det fordi det er noe
og jeg klarer heller ikke la være å tenke på. at om det er noe så kommer det til å bli så enormt bra og så enormt herlig om jeg er der når det skjer. om jeg er der når vi begge to tør. tør å handle på det vi begge da vet er riktig. og det eneste jeg tør, klarer og vil gjøre. er å håpe på at det faktisk skjer en dag. og at jeg kommer til å få tilbake for alle de gangene
og om ikke, så har jeg iallefall enn så lenge en unnnskylding. en forklaring på hvorfor. og kan da leve i troen på at alt er bra. og at alt er normalt og naturlig
jeg vet ikke om det er deg eller noen. om det er meg eller noe
ikke her
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar