Helt feil!

Jeg har mye mareritt. Det er ikke til å komme fra. Og det er jo iogforseg helt greit det, det er jo bare drømmer. Dårlige sådan, men de er ikke virkelige og de er borte når jeg våkner. Og det har jeg egentlig slått meg til ro med, og er kanskje en av grunnene til at jeg ikke har latt det gå noe mer innpå meg.

Så plutselig skjer det noe. Det som i utgangspunktet skulle være overstadig herlig og koselig mente de tydeligvis var for mye av det gode og smelte inn kjepper i hjulene der de kunne.

For ikke lenge siden hadde jeg det værste marerittet jeg kan huske å noen gang ha hatt. Og jeg klarer ikke riste det av meg, detaljene er helt klare for meg. Og nå har jeg funnet ut hvorfor jeg drømte det. Jeg vil ikke finne ut hvorfor jeg drømmer ting. Drømmer, særlig mareritt, skal ikke ha rot i virkeligheten. Absolutt ikke. Og iallefall ikke når det er det værste marerittet du har hatt hittil i livet ditt.

Det å plutselig støte på det her, å brått oppdage noe sånt. Det har satt meg helt ut. Man ser noe i alt, og alt får en annen mening enn det utgir seg for. Alt får en skjult betydning og analysemuskelen er konstant i spenn. Når jeg legger meg om kvelden er jeg helt utslitt.

Det skal ikke være sånn. Drømmer og mareritt er ikke virkelige. De har ingen betydning. De er bare vas og virrvarr og tull og møl. Ingen av de skal advare deg om noe, fortelle deg om noe som skjer eller noe som helst. Nå har det da altså gjort det. Marerittet fortalte meg om noe som skjedde, noe som jeg da var fullstendig uvitende om. Noe jeg aldri kunne funnet på å tro at var sant.

Det er virkelig uønsket. Alt sammen. Uønsket på øverste hylle. Og jeg vil hjem. Bort. Vekk fra tanker. Vekk fra leting etter skjulte meninger. Vekk fra viten om at det jeg drømte hadde noe med virkeligheten å gjøre. Det gjør meg lettere sinnsforvirret. Og jeg er på ingen måte komfortabel med det. Det er nesten litt forferdelig egentlig.




ikke her