OL i sjuk

Andre ser OL på teve, jeg bedriver like store prestasjoner og utfordringer for tiden på daglig basis. I sjukdom, vel og merke. Og er det en ting man burde få gullmedalje i OL for, så er det å dusje med 39 i feber. Helt klart. Det er virkelig en prestasjon i seg selv.

Etter å ha fått over 4 timer sammenhengende søvn (WIN!) og ligget i to timer og ventet på å sovne igjen, fikk jeg en glimrende idé desperat etter mer søvn. Jeg dusjer!

Utslitt og med stigende feber begav jeg meg ut på den største utfordringen jeg har hatt på en god stund. Jeg innså ikke hvor idiotisk påfunn det var før jeg hadde motvillig kledd av meg og kommet meg inn i det varme vannet. Stå oppreist og bruke energi i mer enn ett minutt? Siden når ble dette en god idé? Eneste tanke som går gjennom hodet mitt er at jeg savner min vanrette posisjon i senga.

For å samle krefter valgte jeg å sitte å varme meg i vannet ca ti minutter. Så reiste man seg da, etappevis, og igjen motvillig, såklart. Først satt man litt på huk, så retta man ut beina litt, og til slutt klarte man å rette opp overkroppen. Jeg ser dumt på sjampoflaska, og er sjeleglad for at den iallefall er i riktig høyde, så jeg slipper å strekke meg i verken den ene eller andre retningen. Måååå jeg egentlig vaske håret nå, tenkte jeg. Er det virkelig nødvendig? Jeg er streng med meg selv og gir beskjed om at når du først står her så får du se til å fullføre og, uansett hvor lang tid det tar. Det som er positivt med at det tar lang tid, er jo at man får mindre tid til å kjede seg resten av dagen.

Etter å ha sjamponert inn håret, en gang, innser jeg at dette ikke funker i lengden. Jeg trenger en pause. Setter meg ned igjen og hviler litt, og konkluderer etterhvert med at det må da være mulig å ta sjamponering nr to i sittende tilstand. Som tenkt så gjort. Etter litt mer avslapping i sittende tilstand (prøvde faktisk å legge meg ned et øyeblikk der og.. håpløse små dusjkabinett!), bestemte man seg for at nå var det nok. Opp og stå, vaske ut balsamen, såpe seg inn, skylle og komme seg til helvette ut av denne pinselen.

Vel ute blir jeg stående, litt apatisk, og se meg selv i speilet og prøve å få varmen under den største handuken jeg har. Etter å ha pussa tenner blir jeg sittende på det varme gulvet og bare samle krefter til å komme meg inn på rommet igjen. Jeg tasser inn på rommet og legger meg i sengen.

Og tenke seg til, jeg sov i en hel time. Mission accomplished!

Marte 1 - 0 sykdom