De har begynt å bli høyere, eller er det bare jeg som er mer oppmerksom på de? Stemmene fra de andre som bor her er ikke lengre bare på hver side av meg, men også undenifra. Har jeg alltid hørt de så godt? Eller hører jeg de bare ekstra godt nå som jeg har kommet tilbake fra en stund i absolutt stillhet, hvor det eneste jeg hørte om kvelden da jeg la meg var knitring fra ovnen og pusten til en annen person. Her hostes og harkes det, later til at hele bygget et syk? Det er liv i alle rom, enda det er sent på kvelden. Jeg ser tverrsnittet av bygget, og ser alle rommene. Alle opptatt med å vimse rundt å gjøre dill dall, meg sittende forskrekka i min egen seng.

Drømmer meg oftere bort i egen leilighet, hund, bil og jobb. Ferdig med dette, fått ro. Glir inn i en symbiose av søvn, drømmer og høsttomhet. Er det det dette er, et høstsymptom? Tankene vandrer lengre enn de bør. Det hadde vært fint å kunne spille gitar, eller i det minste å ha en gitar å latespille på.

Summer is miles and miles away, and no one would ask me to stay. Jeg har begynt å høre på Opeth. Jeg vet ikke om det er deprimerende eller fint enda, men de er flinke musikere. Og jeg liker mye av gitarspillingen.

Det er for mye bråk her. Jeg ble deprimert av å våkne til byggeplassmaset igjen. Og jeg fortsetter å sove altfor lenge. Jeg ser stygge murbygninger på utsiden av vinduet mitt og jeg har absolutt ingen ovn å fyre opp i. Jeg tenner telys overalt for å prøve å holde på den gode følelsen jeg hadde utenfor sivilisasjonen. Å prøve å lure seg selv kan ikke være så ille.



ikke her
lydspor: Opeth - Windowpane