Jeg var i en vielse til noen jeg ikke kjente. Det var rart, men alikevel så utrolig fint. Jeg klarte å holde maska og tårene inne, men det er noe helt spesielt ved slike bryllup. Å se noen love seg selv til noen andre på den måten er helt utrolig vakkert, det er helt umulig å ikke bli rørt. De hadde ikke valgt noe storslått kirke med tusenvis av blomster og tull. De hadde valgt en liten trekirke på folkemuseet, hvor det bare var plass til de aller nærmeste. Ikke noe overpynting og fjaserier. Det var så pent. De fikk en helt spesiell glød over seg, som jeg virkelig håper kom fram på bildene som vi tok etter vielsen. Hvordan de så på hverandre og at alt bare stemte. Og hvordan vi som absolutt ikke kjente de, fikk lov til å få et lite innblikk i et av de fineste øyeblikkene to mennesker kan ha sammen. Og hvordan hun sa at "nei, jeg vil ikke ha noen bilder av bare meg. Dette gjør vi sammen.". Jeg tror det må være noe av det mest romantiske jeg har vært med på.
Så har jeg møtt en jente. Hun er så herlig, og kanskje er litt ensom noen ganger. Hun går turer alene, ikke fordi hun ikke har noen å gå med, men fordi hun synes det er fint. Hun gir meg god te og snakker tull med meg til langt på natt. Finner på sprell og faenskap og er like spontan og fjasete som meg. Samtidig som hun er alvorlig og fornuftig. Hun fortjener så mye bra, og jeg er glad jeg har blitt kjent med henne og kan gi henne en klem om jeg vil.
ikke her
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar