mandag 4. august 2008

Nu har jag endelig hittat hem

Det er ikke alltid man er like fornøyd, og om man regner ut tallene er det som oftest selvforskyldt. Det er bare en drøy uke igjen, så er jeg fri som fuglen. En brå panikkangst griper meg, jeg kaldsvetter i hendene og jeg innser at jeg har ikke tatt på langt nær nok bilder i sommer. Tankene svirrer rundt alt det nye som var så langt unna, men som har dobblet seg og som nå puster meg i nakken. Det er mye som skal skje, og mye å ta inn over seg, og det på relativt kort tid. Jeg ser at jeg er nødt til å begynne å legge planene nogenlunde klare i hodet, så det ikke tar lang tid å få de ned på papiret og ut til de det gjelder. Jeg tenker på sommeren, og hvor utrolig mye som har skjedd, på så kort tid (det virker iallefall som jeg forlot Trondheim for en drøy uke siden). Muligens mest pga min rastløshet og behov for å ha noe gjøre, konstant. Hva gjør det egentlig, når det har ført til noe bra? Alle turene hit og dit. Å plutselig ende opp i Haugesund, kjøre hele sørlandskysten hjem og finne ut at sørlandet var rask til å rekke opp hånda den dagen Gud delte ut bomstasjoner og fotobokser. Brått befinne seg i skien når man egentlig hadde planer i moss. Moss - Horten og tilbake har blitt tatt nok ganger i sommer og. Spontanbade fordi det er så varmt, med de fine minnene festa på film.

Man går kanskje rundt å gruer seg litt, mulig uten grunn, men det finner man ut fort nok. Kanskje det blir kjemperart, kanskje det blir lite hyggelig, kanskje det blir trist og kanskje det blir fint. Vi får se... Selv om jeg har tenkt mye, så føler jeg at jeg ikke har tenkt nok eller funnet ut noe. Selvom jeg er fri, så føler jeg skyld. Selvom jeg har bearbeidet, så føler jeg at jeg kun har skøvet det foran meg hele tiden, og prokrastinert til den store gullmedalje. Kanskje jeg egentlig bare har gått og venta? Kanskje jeg har valgt å la være å fordøye det fordi jeg visste at uansett hvor fordøyd det kom til å bli kom det til å bli en helt ny prossess igjen. Kanskje jeg tenker for mye.

Sitter og tror at ingen andre kjenner meg enn meg selv. Håper og tror. Så plutselg sier hun noe, noe jeg trodde ingen andre huska enn meg selv. Noe som jeg har følt at har vært min egen hemmelighet, noe som ingen visste og som var min egen mørke del av livet mitt. Jeg får vondt i magen og vet ikke hva jeg synes om det, så smiler jeg. Smiler og er takknemlig for at jeg har verdens beste venner. Venner som vet akkurat hva de skal si, akkurat hva de skal gjøre. Og venner som var der da, som er her nå og som jeg vet alltid kommer til å være der. Og det uansett hva som kommer til å skje. Jeg er aldri alene, uansett hvor ensom jeg føler meg.

Jeg bada på Hardangervidda, det var ikke varmt.. Foto: Hansolav