Vanskelig

Hun går hjemover. Egentlig har hun hatt en helt super kveld, men nå er hun sliten og vil hjem. Det er helt lyst ute selvom det er midt på natta, det er deijli. Hun har god tid, og det er bra. For det er et stykke å gå. Hun har fine sandaler på, som risler når hun går. Det liker hun. Selvom hun har musikk på øret kan hun høre de svakt i bakgrunnen. Kjolen er lett og blåser fint i den lille vinden som er. Hun går helt alene. Ser på alle andre som er på vei til sine steder. De fleste går sammen med noen. Det går nok bra, tenker hun. Jeg klarer meg alene. Hun kjenner hun må holde litt igjen, og begynner å gå fortere. Hun tenker på alt det fine, og lurer på om det var bare hun som hadde synes det. Hun tenker at sommeren kommer til å bli rar, ikke sånn som hun hadde trodd og tenkt. Tenker på høsten, på skole og på fritid. Det har begynt å svi nå, og hun håper det ikke er lenge til hun kan låse opp døra til leiligheten. Går enda litt fortere. Burde hun sett det komme? Hvor lenge har det vært sånn? De hadde jo hatt det så fint sammen. Hun kjenner at det kommer til å bli vanskelig. Hun vil at det kan være noe som kan fikses, noe de kan snakke om og jobbe med, sammen. Det har gått fra å svi til å gjøre vondt, hun setter nøkkelen i døra og smaker salt på leppa.


Hva tenker du på?



ikke her