Barnslig

Det er enkelte ting jeg gjør som jeg har gjort helt siden jeg var et bittelite menneske. Ting som bare kommer av seg selv, uten at jeg helt vet hvorfor eller når. Det er som om jeg kommer i en slags transe og bare sitter og vimer for meg selv og er tre år igjen. Og jeg skal innrømme at jeg blir bittelitt brydd og smårødmer når jeg finner meg selv i denne treåringen når jeg f.eks sitter i Edgar blandt masse mennesker, på bussen eller andre herlige offentlige steder.

Det er helt merkelig hvilken flott barnslig glede og ro jeg får når jeg gjør det, men utrolig kjedelig når den "voksne" verden kommer og vekker meg. Samtidig er det deijli å ha denne treåringen som til stadighet tar plass i meg om dagen. Jeg liker det. Jeg blir akkurat sånn du ble da du var liten og mamman din strøk deg på armen, eller pappan din pjuska deg på kinnet. Helt stille og rolig og helt vekk.

En annen ting er ting som har hendt meg før. Ting som kanskje ikke helt ble som jeg hadde ønsket og ting jeg har brent meg på. Jeg trodde de ikke hadde noe særlig innvirkning på meg lengre. Og at ting som har skjedd har skjedd og man var kommet videre og har ingen varige skader eller mén.. Den gang ei. Det tyder til at de har faktisk utrolig mye å si for både det ene og det andre. Ikke for personene som har vært innvolvert i det som en gang skjedde, men for de som jeg møter nå. Helt nye mennesker som absolutt ikke er som de jeg har møtt før, men som allikevel blir flettet inn i min fortid. Ikke bokstavlig talt, men fordi jeg blir påvirket av den og handler og tenker og bekymrer meg utifra den delen av min fortid som jeg synes er mindre herlig.. Jeg vet ikke helt om jeg liker det.

Myke strykende ting akkurat der overleppa går litt ned på midten. Helt utrolig fantastisk og namm følelse.


ikke her