Skad deg!

For de av dere som har fulgt med på mine tidligere sporadiske forsøk på en slags blog, kan ha fått med dere at jeg har en greie mtp fortiden min. Hvor blir den egentlig av, og har den egentlig skjedd.. Hva med alle minne vi ikke har, og ting vi ikke husker. Det har vi mistet for alltid. Alle de herlige tingene som gledet oss da vi var barn som vi ikke minnes, eksisterer de egentlig? Alt vi ikke husker kan vi aldri vite om har skjedd eller ikke. Det er sånne ting som bare friker meg helt fullstendig ut. For sånn som livet mitt er nå, sånn vil jeg ha det, for alltid! Sånn som ungdomstiden min er, synes jeg er helt strålende. Og jeg har ikke lyst å bli voksen og at de stundene som jeg har nå skal forsvinne. For jeg kommer jo garantert ikke til å huske hver eneste dag, hver eneste detalj, hver eneste fine ting som noen sier til meg eller som skjer med meg. Og da forsvinner de, for alltid.

Så satt jeg da og så på Red Dragon, sammen med en gutt som forøvrig er utrolig pen når han smiler på akkurat den spesielle måten, her om dagen. Og da sa Hannibal Lecter noe som jeg likte veldig godt. Han sa at når du får arr, husk de og hva som gjorde at du fikk de. For disse er et bevis på at fortiden din er sann og at den eksisterer.
Så jeg skal miste alt det som finnes av hemninger og aldri mer være redd for å skade meg. For da slipper jeg være usikker på fortiden min og jeg har masse holdepunkter til å huske absolutt alt av herlige ting som skjer i livet mitt! Hvor fantastisk er ikke det?

En kamerat av meg leste et dikt for meg da jeg fortalte han om mitt anstrengte forhold til hukommelse og eksistens. Og det diktet var så utolig beskrivende.. Han reiv det i stykker og jeg finner ikke igjen bitene, men jeg skal finne det. Og når jeg finner det skal jeg poste det. Det var utrolig fint.

Det var forøvrig utrolig deijli å gå til Samfundet i dag. Jeg snakka med mamma for å høre hvilke sko jeg kunne ha på meg når jeg skulle hjem, det er vår. Det var sol og varmt i lufta. Jeg kunne gå med hullete conversesko uten å være redd for å bli våt på beina. Det eneste som mangla da jeg gikk med vinden i håret over Elgeseter bru, var hånda di i min.



ikke her