Ofte er den der ute et sted. Det er som regel tilfellet for meg. Man vet aldri helt hvor. Og man vet sjelden hvor man skal lete. Og hvis man finner det, vet man ikke hvilken vei man gikk for å komme dit.
Plutselig så var den der. Faktisk rett foran nesen på meg. Og man blir litt fortumlet og forfjamset. Hva nå? Man er som regel veldig usikker på både seg selv og hvordan man skal håndtere det. Det er egentlig ganske vanskelig, når jeg tenker meg om. Og det blir aldri som man trodde, eller kanskje håpet? Føler håp er veldig sentralt her, og vanskelig. Jeg har egentlig ingen anelse ser det ut til. Det er bare meget diffust hele greien.
Så. Kanskje man egentlig bare skal la det stå til og bare regne med at noen andre vet, og at det derfor går sånn som det skal? For det gjør det jo faktisk, jeg ser det hele tiden. Selvom man kanskje ikke alltid er like enig. Det er en tendens at man vil at det skal gå sånn som man selv ønsker. Det er det jo alltid. Er det ikke?
Jeg drakk sur melk i går, det var absolutt helt forferdelig. Og det ser ut til at jeg ganske snart må klippe neglene mine, igjen...
ikke her
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar