Blå netter

Den bloggen her har handla mye om søvn og fraværet av nettopp dette. Og det er nettopp det det skal handle om nå og. Det er søndag og jeg har åpningsvakt i morgen. Dette er jeg vant med. Det har vært sånn i et halvt år nå. Men det er akkurat som noe er forandret. Jeg får ikke sove. Jeg er våken. Lysvåken. Enda det er mørkt ute og klokka viser altfor mye. Når ble det egentlig mørkt på natta igjen? Jeg liker det ikke. Jeg liker lys. Lyse kvelder, lyse netter, dager som aldri tar slutt. Dager du tilbringer med de fineste du har og som er tilslørt av sommersol og varm vind. Dager på verandaen, i solsteik, pratende om viktige ting som betyr noe.

Jeg vet hvorfor jeg ikke får sove, jeg bare vil ikke innrømme det for meg selv. For da er det plutselig sant, og jeg ønsker ikke det helt enda. Dog er det flere grunner. Grunner jeg ikke kan gjøre noe med, som borrer  seg inn i tankene mine som en mark i et eple.

Jeg savner de sommerdagene på verandaen med prating om ting som betyr noe. Gråting fordi man bryr seg, klemmer av samme grunn. Turer og vin. Den følelsen i brystet av lettelse. Den følelsen inni deg av helt fullstendig avslapping. Av at du er den personen du vil være.

Takk. For alle de tingene. For lettelse. For mindre trykk i brystet. For ærlighet og omsorg. Støtte og selskap, vennskap. Nærhet og stillhet. For at jeg føler jeg bare vil være stille og være, være helt meg selv uten å være redd for at noen skal mislike det. Jeg gruer meg til i morgen.

Nå må jeg sove.

delvis tilstede

Lydspor: Klar ikke pust - Sondre Justad

I villrede

Jeg har lenge tenkt at jeg vil slutte å neglisjere blogen min. Jeg vil begynne å skrive igjen. Og ofte kommer jeg på ting jeg vil skrive om, og begynner å skrive innlegg i hodet. Akkurat sånn som før. Så glemmer jeg det, både innlegget og blogen. Jeg tror det har gått for lang tid siden jeg skrev jevnt, og hele greia har bare forsvunnet ut fra tankesettet mitt.

Jeg har liksom ikke noe grunn til å skrive lenger. Det er ingenting å skrive om og ingenting å tenke på. Jeg er likegyldig til alt og føler egentlig ingenting, jeg som stort sett føler alt Og hvis jeg føler noe så er det stort sett lett negativt. Ikke nok negativt til å tenke på det, men nok til at det ikke er positivt. Dog burde jeg bare være glad og svinse rundt. Livet mitt har tatt en ny vending, og jeg har samboer og alt burde føles godt. Men det gjør ikke det. Jeg klarer ikke gi samboeren min det han trenger, jeg klarer såvidt å gi meg selv det. Jeg prøver virkelig, men jeg klarer ikke bry meg nok.

Jeg har begynt å trene, og det er stort sett det som holder meg gående. Men det er på en måte det eneste jeg har, føles det som. Det eneste som drar meg ut av leiligheten. Enda jeg har så utrolig mye mer! Jeg forstår ikke hvorfor jeg ikke klarer å glede meg over det, hvorfor jeg ikke føler mer. Jeg pleier alltid å føle masse, uansett om det er glede eller sorg. Jeg er plutselig på et helt nytt nivå som jeg aldri har vært innom før. Og jeg hater det. Virkelig. Jeg fikk det jeg ville ha, jeg fikk han jeg ville ha. Og nå er han samboeren min, hvorfor klarer jeg ikke glede meg over det? Hvorfor klarer jeg ikke gi han alt det jeg egentlig vil gi han?

Det er ikke som før, hvor jeg ikke klarte å stå opp og alt jeg gjorde iløpet av en dag var å drikke en kopp te og se på nrk nett-tv i senga. Nå føler jeg at jeg må opp og ut og gjøre noe, fordi jeg har det ikke kjipt sånn som før. Jeg føler ikke at alt er dritt og at noe holder meg nede i senga hver dag. Da hadde jeg iallefall visst at jeg bare må stå han over. Jeg står opp. Jeg pusser opp hele leiligheten. Jeg finner nye løsninger på ting som var stygt før. Jeg trener og får resultater. Jeg søker jobb etter jobb, og avogtil lurer jeg om jeg får flere avslag enn det jeg har søkt. Jeg er ikke god nok for noen. Verken i eller utenfor hjemmet.

Jeg er på et sted jeg aldri har vært før, i en tilstand jeg ikke visste at fantes. I en alder av 27, hvor jeg egentlig burde hatt det meste på stell og kjenne meg selv såpass godt at jeg burde vite hva som foregår. Istedet går jeg bare konstant rundt med en følelse av ingenting, ikke en gang oppgitthet. Jeg klarer ikke engang å føle stresset over at jeg kun ar kort tid igjen på dagpenger før NAV forteller meg at jeg er ubrukelig og nekter å hjelpe meg noe mer.

Jeg aner ikke hva som skjer! Kan noen være så snill å fortelle meg det?


fullstendig tilstedeværende

Ting jeg har

- verdens fineste kjæreste
- en leilighet på 40kvm
- veranda
- treningslyst
- gode matvaner
- fine foreldre
- en utrolig fin blå bakebolle
- god seng
- en gitar og en ukulele
- fine minner
- masse fremtid
- lyst på hund


fullstendig tilstedeværende

lydspor:

Distraksjoner og spiker

Ting du får gjort når du prøver å unngå noe annet.

Resten er spiker og barføtter.

lydspor:

Solen sto opp for en stund siden

Det blir mye tenking. Og mange forsøk på distraksjoner. De fugerer i en liten stund, men distraksjoner tar også slutt. Da går det inn i tenking igjen. Sola går ned og sola stå opp. Og jeg tenker. Jeg har aldri vært særlig overbevist om at tenking er spesielt positivt. Nå gjøres det for mye, og uansett hvor mye jeg prøver klarer jeg ikke unngå det. Det er for mye tid til overs. Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med den. Den sniker seg på meg, akkurat som tinitusen når alt står stille.

Jeg sitter i en klam leilighet i Oslo. Paralysert. Åpner vinduer og dører, trenger gjennomtrekk. Det fungerer ikke. Det er like trykkende og klamt. Sitter. Klarer ikke røre meg. Klarer ikke gjøre det jeg skal.

Jeg stjeler meg små glimt av deg når jeg har muligheten. Sitter helt stille, så du ikke skal legge merke til meg. Men innerst inne håper jeg at du skal se meg, og komme bort og si hei. Egentlig hopper jeg pp og ned og veiver med armene og roper på deg, men du hører meg ikke. Jeg later som jeg ikke vet at du er der. Overser deg om du ser i min retning. Sannheten er at jeg alltid vet hvor du er. Jeg tenker på deg hvert sekund av dagen og stalker deg på facebook.

Alle er sure. Jeg synes ikke det er rart. Og liker det litt, i sjul. Tenker det er fortjent. Vedsidenav at jeg ønsker høyere enn noe annet at det ikke var sånn.

Jeg vil løpe rundt i regnet og danse og synge høyt. Komme hjem med markblomster som jeg setter i en fin liten vase i vinduet ditt. Jeg vil ikke snakke. Jeg vil bare smile og le og skrive søte små lapper. Jeg vil være meg selv. Jeg vil være den du har gjort meg til. Hun er så herlig. Så glad, så bekymringsfri. Jeg likte henne så godt.

Jeg vil elske.


akkurat her
lydspor:

I bare trusa

Har beisa verandaen. Været var herlig og det var ikke meldt regn i morgen, så da grep jeg sjansen. Maleklær og sommer hører ikke sammen, så da gjorde jeg det liksågreit i trusa. Ikke like kult når man setter seg på lokket til spannet. Jeg var også på plantasjen i dag, og har handla jordbærplanter, blomsterkasse (til jordbærplantene) og grill. Gleder meg til i morgen, når beisen er tørka og jeg kan flytte alt ut der igjen. Det kommer til å bli så fint! Så nå må bare sommern komme, og bli, så jeg kan grille til middag hver dag og spise jordbær til dessert. Namm! Når alt er på plass og fint skal jeg ta bilde og vise dere hvordan det ble. 

fullstendig tilstedeværende
lydspor:

Faen

Faen.
Usikkerhet.
Det er et herlig lite håp, ingenting er avgjort. Men satan så jævlig det er å gå rundt å ikke vite, når jeg egentlig vet så inderlig godt. Mildt sagt jævlig. Det overskygger for hele håpet. Men jeg kan ikke gi slipp på det, det er ikke en valgmulighet. Det står så klart for meg. Fremtid, fortid. Jeg vet så utrolig godt hva jeg vil. For første gang i livet er alt krystallklart. Alt utenom nåtiden. Den er et virrvarr av meninger, tanker og tårer. Jeg vet aldri hvilken dag det er, og jeg går bare å venter. Analyserer hver minste lille ting, selvom det er jeg selv som har skapt situasjonen. Fordi det er best sånn. Men er det best sånn? Jeg betviler alle valg. Hva er riktig? Jeg kan ikke gjøre noe feil! Dette er livsviktg. Dette gjelder fremtiden min. Den som aldri før har vært så klar i hodet mitt. Endelig vet jeg hva jeg vil, og hvordan jeg vil det. Hvem faen vet egentlig det? Kanskje jeg ikke vet hva jeg vil. Kanskje det er bare noe jeg innbiller meg. Men fy faen, jeg er så jævli klar for å ta den risken. Kom igjen. Tåler jeg dette, tåler jeg alt.
Problemet ligger vel i at jeg tåler ikke dette. Overflatehinna på glasset, som allerede er fullt, er sekunder fra å sprekke. Sprekke så kraftig at glasset faller overende og vannet søles utover hele det fine nymalte kjøkkenbordet. Uten mulighet for å få vannet tilbake i glasset igjen.
Hva er problemet? Det er så utrolig enkelt. Det finnes faktisk ikke vanskelig. Og det er det som skremmer meg noe så helt fantastisk mye. At det faktisk er så enkelt. Det gjør at håpet virker som et fjernt minne. For det er faktisk så enkelt. Og da må jo det bety at hvis det er vanskelig, så er det ikke vits. Og er det ikke vits, ja da er det bare å legge inn årene, for de er allerede knekt.
Hva i all verden skjedde? Hvordan er det mulig å ta så fullstendig feil? Jeg forstår det ikke. Jeg forstår ingenting. Har hele systemet bare svikta meg fullstendig? Hvor mye skal man finne seg i, og hva kan man forvente?

Det er bare dette jeg vil! Ikke noe annet, ingenting. Hva skjer så om jeg ikke får til det jeg vil? Hva da? Hele kroppen stritter imot noe annet, skal jeg måtte slepe den etter meg?

Faen. Jeg forstår og vet ingenting. Det finnes ikke en sjans for at jeg gir opp uten knallhard kamp!


fullstendig tilstedeværende
lydspor:

Hjemme

Den gode følelsen skyller over deg som bølger på en kritthvit strand. Brer seg ut over hele kroppen, fra midten og helt ned i tærne og ut i fingerspissene. Det er som å krype under dyna når du fryser litt, eller er sliten. Som å våkne og vite at du bare kan snu deg rundt og sove enda mer. Der du føler deg mer hjemme enn noen annen plass i hele verden. Den hjemmefølelsen er ubeskrivelig. Fenomenal og euforisk. Den sitter dypt i magen og den kommer så fort jeg vet at jeg er på vei til riktig del av landet, og den er så sterk at jeg blir helt nummen. Du føler deg ikke lenger like bortkommen og tåkete. Det klarner litt og du har noe håndfast og ta tak i. Det er godt å vite at du fremdeles har det i deg og at det er der, tilsynelatende uansett hva slags situasjon livet ditt befinner seg i. Du kjenner når du er hjemme, i hjertet.


fullstendig tilstedeværende
lydspor:

Det passer seg ikke

Facebook er upassende. De foreslår at jeg skal bli venn med min beste venns døde bror. Jeg har aldri møtt han, men vi har 17 venner til felles. Klikker meg inn og blar igjennom bildene av han. Han ser ut som en utrolig flott person. Jeg liker fremtoningen. Jeg fikk aldri møtt han, og likevel blir jeg trist. Jeg synes det er upassende av meg. Å bli trist for en person jeg aldri har møtt før. Om jeg er trist, hvordan har da alle de som faktisk var vennene hans og familien hans det. Det skjærer i kroppen å vite at min næreste venn har opplevd dette. Og som kanskje, sikkert, opplever det enda. Jeg har aldri spurt om han vil prate om det. Da jeg fikk vite det, sa jeg ingenting. Jeg er en dårlig venn. Jeg er upassende. Passer ikke.


fullstendig tilstedeværende

Herifra til evigheten

Vi er uadskillelige, du og jeg. Du er alltid til å stole på, svikter meg aldri. I det øyeblikket jeg tror du har glemt meg så står du der og banker på døra. Jeg kan alltid regne med deg. Forutsigbar og enkel. Det er aldri noe tull, jeg vet alltid hvor jeg har deg. Aldri noen problemer, vi har alle kortene på bordet. Forholdet vårt er like gjennomsiktig som avispapiret til en ordentlig fish'n'chips. Vi trenger ikke spørre hverandre for å finne ut av noe, jeg vet det før du i det hele tatt har tenkt tanken. Vi fullfører hverandres setninger, og det er aldri nødvendig å spørre om hjelp. Vi utfyller hverandre. Jeg trenger bekreftelse, du bekrefter. Vi er rett og slett perfekte sammen, du og jeg. Det vi har, det er grunnfast. Det er ekte, ikke noe tull. Dette er alvor, og det skjønner jeg nå. Og selvom for alltid er to skremmende ord, så er det det som er for deg og meg. For alltid.


fullstendig tilstedeværende
lydspor:

Fotoshoot i bakhagen

Hunder! Jeg er så glad i hunder. Spesielt mine egne, såklart! Så da jeg var hjemme en liten uke nå for å være fotograf på Miniøya og på fest med gode gamle venner, så måtte jeg bare knipse noen bilder. De er så herlige, snille og fine. Fineste hundene i hele verden, spør du meg :) Bare se her, se så vakre de er! Kanskje du også vil ha noen flotte bilder av dine kjæledyr? Ikke nøl med å ta kontakt. Å ta bilder av dyr er utrolig morsomt og for ikke å snakke om trivelig. Når man kjenner litt til dyrest oppførsel og hvordan det reagerer på ting så er det lettere å fange de flotte øyeblikkene hvor de viser seg fra sin beste side og personligheten deres skinner igjennom som bare det :)

Det er du

Jeg vil bare kysse. Når som helst, hele tiden. Det er det jeg vil. Kysse, nusse og holde omkring. Se på deg og smile. Lukte deg i nakken. Tenke på hvor fint jeg har det og hvor deijli vær det er ute. Ta søte bilder der vi ligger i parken og slapper av. Bade og grille. Drømme om fremtiden og reise på spontane bilferier. Kjøpe is på butikken når vi går tur og leies. Det er det jeg vil. Hele tiden. Det gjør meg glad. Det gjør meg smilende og varm. Det gjør at det er ikke så farlig at det snør i juni. Du gjør at det er ikke så farlig om det regner hele sommeren. For vi to har sol sammen. Hver gang blikkene våre møtes. Hver gang du tar armen din rundt meg bare for å kjenne at jeg er der og fordi du vet hvor glad jeg blir når du gjør det. Når du henter et glass vann til meg og spiller en sang på gitaren. Det er som avblomstra løvetann og solglimt fra vinduet. Rosaslørete bilder og dyna så langt opp at bare øynene synes. Det er å lukke øynene og kjenne det helt i magen.

Det er du. Du og jeg.


Fullstendig tilstedeværende
lydspor:

Godt vi har hverandre

Følte meg litt som dette her om dagen.

Hva er vel bedre enn å dra på biltur med denne dama her, da?

Vi dro til en plass vi aldri har vært før. Så nå skal dama kjøpe seg bil. Bil bil bil!

Godt vi har hverandre.

Litt posing ved tilbudsskilta hører alltid med.

På landet er det ikke dugnad i blokka, der er det dugnad i hele bugda. Vi leker ikke dugnad.

Trivelig lunsj, mens vi venter på å få prøvekjøre kjerra.

 Mmmm, skyr!

 Dette var vel stort sett hele bygda.

 Utrolig koselig plass!

Du vet du er på landet når de selger øl-filter på bruktbilforhandleren :)

Og på veien hjem er det herlige biler på veien foran oss.


lydspor: Home